Det vakte, for å si det forsiktig, en viss oppsikt i Tromsøs forskermiljø da direktørene for Havforskningsinstituttet og Polarinstituttet, Sissel Rogne og Ole Arve Misund, la inn en bredside mot Arbeiderpartiets forslag om å styrke forsknings- og forvaltningsmiljøet på hav i Tromsø. Min gode oppdragelse forbyr meg egentlig å tro at dette har noe med Bergen å gjøre, men jeg kan likevel ikke la være.

Det er jo fristende, det er jo det, å si om bergenserne som en professor ved Universitetet i Bergen sa om tyskerne for litt siden: De har vært her før. Som vi alle vet hadde Bergen i flere hundre år enerett på eksport av fisk fra Nord-Norge. Hanseatiske og etter hvert norske kjøpmenn på Bryggen organiserte seg i et fiffig prissamarbeid som gjorde nordnorske fiskere til gjeldsslaver, mens bergenserne ble rike.

Systemet var rigget på den måten at de nordnorske fiskerne fikk litt kreditt i år med dårlig fiske, men ikke tilstrekkelig pris for å gjøre opp gjelden i år med godt fiske. Dermed oppsto det en gjeld som bare vokste, og som gikk fra far til sønn i generasjoner fordi kjøpmennene ordnet en lov som forbød fiskeren å bytte kjøpmann inntil gjelden var betalt. Ordningen, et tilnærmet slaveri, varte helt til 1813, da den såkalte Nordlandsgjelden ble oppgjort ved lov.

Litt mer historie, bare. Da Norge fant olje utenfor Sørvestlandet i 1969, var det noen driftige rogalendinger som mente det skulle være en sammenheng mellom ressursens geografiske lokasjon, og arbeidsplassene de skapte.

Derfor har Equinor hovedkontor i Stavanger (cirka 4.000 ansatte). Likeledes Petroleumstilsynet (180 ansatte), Oljedirektoratet (220 ansatte), Petoro (65 ansatte) og til og med et oljemuseum, hvor ellers, med om lag 30 ansatte. Listen over oljerelaterte institusjoner med adresse Stavanger er helt sikkert lengre, dette var bare de jeg kom på av meg selv.

Den skarpsindige leser skjønner muligens hvor jeg vil med denne teksten, men la meg likevel være eksplisitt. 80 prosent av norske havområder ligger nord for Polarsirkelen. Det er nesten dobbelt så mange registrerte fiskefartøy i Nord-Norge som på Vestlandet, likeledes er det nesten dobbelt så mange fiskere i manntallet i nord som i vest.

Det landes klart mest fisk i nord, målt i verdi snakker vi omtrent det dobbelte. I tillegg er mye av volumet som landes i sør fisket i nord. På oppdrettssiden er Nordland landets største oppdrettsfylke. Alt i alt er rødfiskproduksjonen noenlunde lik mellom nord og vest, men det er i nord den største veksten ventes å komme. Den nordnorske sjømatmuskelen er med andre ord enorm. Tenk om kjempekreftene ble tatt i bruk?

Vi kunne ha brukt noen av kreftene på å stille spørsmål ved hvorfor Havforskningsinstituttet og Fiskeridirektoratet i det hele tatt ligger i Bergen, fiskerienes absolutte, definerte utkant? Vi kunne saktens likeledes ha brukt noen småkrefter på å spørre hvorfor i all verden Sjøforsvaret ligger i Bergen, midt i komfortsonen, flere dagers seiling fra konfliktsonen.

Men så langt har vi ikke brukt noen særlig tid på slikt. Nordlendingene har fisket og kjøpt wienerbrød og gått på dans – både æ og han Jens og han Krestjan Mikalsen – og latt storkaran få være storkara i fred. Selv ganske lenge etter at vi fikk universitet og etter hvert fikk vett på både det ene og det andre, har vi klokelig holdt kjeft og fisket videre.

Spørsmålet er om vi kan fortsette å sitte stille i båten når vi ser at det ikke skal mer til enn et forslag om å flytte en avdeling av Fiskeridirektoratet nordover, og opprette et fattigslig lite senter for global havforvaltning, før dagens bergenskjøpmenn nytter sine for lengst utgåtte byprivilegier til å hegne om sitt, og nekte nordlendingene retten til å forvalte sine egne nærområder.

Så er det saktens ironisk at det var bergenseren Ole D. Mjøs som med standhaftighet og klokskap sørget for at Polarinstituttet omsider ble flyttet fra Oslo til Tromsø i sin tid. Mon tro hva salige Ole hadde tenkt om dagens Ole, som fra instituttets sjefskontor i Tromsø bruker kreftene på å bevare, ikke bevege, strukturene.