Kunstner Amund Sjølie Sveen og Nordnorsk kunstmuseums advokat Oddmund Enoksen var i sommer i heftig debatt etter at Sveen kritiserte sparkingen av museets direktør Jeremie McGowan. Enoksen er engasjert av museet som deres advokat i arbeidsrettssaken den sparkede direktøren har varslet. Debatten mellom Sveen og advokat Enoksen er over. De har svart hverandre.

Men én påstand fra debatten som rammet tredjeperson henger igjen med flere spørsmålstegn omkring seg og fortjener å bli sett nærmere på.

Tredjeperson ble dratt inn da advokat Enoksen svarte på Sveens anklager. Enoksens svar kom i form av et angrep på Sveens kunstneriske integritet med så sterke ord at det vanskelig kunne leses som annet enn et forsøk på karakterdrap på Sveen som kunstner.

Enoksen slo kategorisk fast med henvisning til Sveens Nordting-prosjekt at «mye rart forsøkes presentert som kunst». Nordting har definitivt ikke noe med kunst å gjøre, slo Enoksen fast. Han mente også å vite at Sveen kun hadde et økonomisk motiv med sitt prosjekt: «Nordting har søkt å etablere seg med et sugerør i NNKMs kasse».

Med det mer enn antydet advokat Enoksen en slags svindel eller tilsnikelse.

Det er her problemet fra sommerens debatt henger igjen, angrepet på tredjeperson: Advokat Enoksens formulerer seg slik at forsøket på karakterdrap på Sveens integritet som kunstner samtidig blir et indirekte forsøk på karakterdrap på den sparkede direktørens kunstfaglige integritet: «Sveen har klart det kunststykke å få den tidligere direktøren til å ville bruke flere hundre tusen kroner for at Nordting skal få utfolde seg».

Enoksen hevdet at Sveen med sitt Nordting enten har lurt McGowan trill rundt eller at den sparkede direktøren med fullt overlegg sa ja til et prosjekt som ikke er kunst.

Uansett, slår advokat Enoksen fast, McGowans håndtering av Nordting viser at den sparkede direktøren har opptrådt i strid med NNKMs formålsparagraf og med det vist seg ukvalifisert til å lede Nordnorsk kunstmuseum.

Konklusjon: Jeremie McGowan fortjente å miste jobben.

Det er vanskelig, for ikke å si umulig å lese denne diskvalifiseringen av McGowans kunstfaglige integritet som annet enn taktisk forhåndsprosedering der advokat Enoksen med å rope «fake» kunst og peke på Sveen og McGowan, er i gang med oppkjøringa til den kommende arbeidsrettssaken der McGowans egnethet som direktør vil bli hovedtema.

Det som bør være ugreit både for medlemmene av museets styre, museets eier kulturminister Abid Raja og alle oss andre er at advokat Enoksens forhåndsprosedyre om McGowans påståtte manglende kompetanse, bevises med sirkelargumentasjon bygd på Enoksens egen private kunstsmak som han opphøyer til norm for hva som skal passere nåløye som kunst.

Selv om en aldri så mye er advokat fra Sortland, er det litt av et skritt å ta å, ikke minst når han står i en rolle som gjør at han kan oppfattes som museets talsmann, å gjøre egen private kunstsmak til målestokk for hva hans oppdragsgiver Nordnorsk kunstmuseum skal anse for å være kunst. Når han med så høy røst kommer med kategoriske dommer om hva faglig kompetanse er, uten selv å inneha den kompetansen, så ligger ordet dilettant snublende nær.

Det hele koker ned til forhåndsprosederingens klassiske spin der offentligheten får servert historien om en inkompetent direktør. Advokat Enoksens innlegg lukter drittpakke lang vei.

Det burde mane til ettertanke blant alle og enhver hvordan Nordnorsk kunstmuseum forvalter sitt omdømme og hvordan det lar seg representere.