I avisa iTromsø lørdag 5. september slår førstesida mot leseren med en glansbildefremstilling av Arctic Center med hyttelandsby, skitrekk, alpinanlegg og internveier. Det planlagt regulerte området er opplyst. Omlandet fremstår som mørkt. Dette gir leseren en falsk forestilling om at områdene rundt Arctic Center ikke blir berørt av inngrepet. Omlandet til planområdet vil selvsagt få et ferdselspress fra hyttefolket og andre brukere i forbindelse med fotturer, bærplukking, jakt, skiturer, terrengsykling med mer.

Jeg har fulgt med Arctic Center siden de første planer ble lansert i 1982. Den gang arbeidet jeg hos Fylkesmannen i Troms. Miljøvernavdelingen. Planene er endret gjentatte ganger i løpet av de 38 årene som er gått, fra et alpinanlegg av mer beskjeden størrelse til et gigantisk inngrep med ski- og heistraseer, hotell, utleiehytter, veier, stor parkeringsplass og en hyttelandsby – som nå riktignok er redusert fra 470 til 347 hytter.

At et slikt inngrep i urørt natur (500 mål hyttefelt og 8000 mål/8 km2 totalt) unnslipper konsekvensutredning er selvsagt taktisk dyktig manøvrering av utbygger, men helt uforståelig.

Alpinanlegget har fått støtte i kommunestyret. Den del av Arctic Center vil jeg ikke bruke spalteplass på selv om Lille Blåmann etter mitt skjønn både er lett tilgjengelig for fotturer og skikjøring og attraktiv nok slik den ligger i dag.

Foto: Øystein Overrein

I manges hoder har urørt natur liten eller ingen verdi. Naturområder får etter disses mening først verdi når den kan forbrukes og det gjøres inngrep, foretas utbygginger og dette skaper grunnlag for arbeidsplasser og økonomisk gevinst.

I 1995 ble det lagt fram en rapport av Direktoratet for naturforvaltning (nå Miljødirektoratet) som omhandlet såkalte «Inngrepsfrie naturområder» (INON). Strengeste kategori – «Villmarksområdene», ligger mer enn 5 km fra tyngre, tekniske inngrep. Kartleggingen er siden oppdatert. Utviklingen de siste cirka 120 år er skremmende.

INON-områdene har krympet enormt i areal og mest der utbyggingspresset er størst. Ved starten av 1900-tallet var cirka 50 prosent av norsk fastland villmarkspreget, nå er dette arealet redusert til bare 11,5 prosent.

På Sørkvaløya har store områder mistet sin urørte status eller står i fare for å miste den.

Raudfjell og Kvitfjell vindpark har beslaglagt store områder. Nye kraftlinjetraseer, veier og boligfelt det samme.

Arctic Center gjør også et kraftig innhogg – selv om utbygger i vår fremstilte det som at de båndlegger bare en liten del av arealene sett i forhold de store villmarksområdene som totalt finnes på Kvaløya (jf. avisoppslag i Nordlys i april). I avisartikkelen forrige lørdag erkjenner de imidlertid at det er et stort prosjekt.

Problemet er å verdisette urørt natur. Utbygger kan derimot slå om seg med faktiske tall for sysselsetting, investeringer, fremtidig verdiskaping og forventa inntekter. Hvor sikre er slike kalkyler i pandemiens tid? Millionene sitter løst. I artikkelen på lørdag oppgis investeringer på 1,3 milliarder i alpinanlegg, hyttefelt og infrastruktur.

Jeg har vært i området mange ganger de siste 40 år, mest på vinterstid. På søndag så jeg med selvsyn at området inn mot Finnheia og lia under Lille Blåmannen har store verdier – lettgått turterreng, spennende vegetasjon og myrområder, store beiteverdier for sau, rein, elg og annet vilt. Utsikten fra Finnheia mot Håkøybotn, Håkøya og byen og øst- og sørover mot Grønlibruna, Straumsbukta og Bentsjordtinden er fantastisk. Et inntrykk utbygger åpenbart også deler. Et fantastisk område for friluftsliv til alle årstider!

På tur ned fra høyeste punkt på Finnheia gikk jeg gjennom det planlagte hyttefeltet. Arkitekten har fått i oppdrag å lage et prospekt for salg av hyttetomter. Avisas førsteside forvrenger realiteten og gir oss et glansbilde av området.

Hyttefeltet er planlagt på ei svakt hellende myr mot øst. På sine steder i randsonen av myra har terrenget mer fastmarkspreg med lyng, mose, lav, bjørkekratt og gras. Men hele området er «pannekakeflatt» uten variasjon i topografi.

Dette gir ikke rom for variasjon i enkelttomtenes plassering annet enn en vridning i himmelretning. Utsikten fra myra er fantastisk i dag, men hvordan vil den arte seg når landsbyen er ferdig utbygd for dem som har hytter lengst bak og inne i feltet? De eneste som vil beholde en god utsikt er de som ligger i front og i ytterkantene mot øst og sør. Dette vil selvsagt til en viss grad avhenge av hvilke reguleringsbestemmelser kommunen fastsetter.

Jeg kan ikke med beste vilje se hva som skulle være fristende med å bo i en slik hytteghetto. Utbygger flytter bare byens «tettboddhet» til myra under Finnheia.

Målselv fjellandsby fremstår til sammenligning som mye mer attraktiv med brattere terreng med variasjon i topografi og tomteplassering, alpinanlegg tett ved (ski in/ski out), fantastisk utsikt mot Målselvdalen, Istind og fjellene i sør.

Her er det, ifølge plansjef i Målselv kommune May Britt Fredheim, regulert inn over 1000 hyttetomter (åpnet for inntil 1500), men per dags dato er bare cirka 150 hytter bygd. Her er det gode muligheter for bygging av hytter på spennende tomter med nærhet til alpinanlegg, preparerte løyper for dem som vil gå mer flatt, jaktmuligheter og laksefiske Og avstanden til Finnsnes og Tromsø er ikke avskrekkende.

Sett i lys av dette – trenger vi virkelig en ny hyttelandsby på Kvaløya?

Øystein Overrein Foto: Privat