Fra sidelinja:

På tide å frede bensinstasjonene

Det var i et møte for ikke lenge siden at jeg plutselig skjønte det – at noe hadde skjedd, at noe hadde flyttet seg i hodet mitt.

BENSINSTASJON: Circle K på Nansen-plass i Tromsø. 

meninger

Det var noen som tegnet og forklarte på et kart, og i den forbindelse nevnte en mulig bensinstasjon. «Bensinstasjon?», utbrøt vi nærmest samstemt, vi som var til stede, «er det noen som fortsatt planlegger å bygge bensinstasjoner?».

Det var ikke for å kokettere, det var ikke ironisk, spørsmålet var seriøst ment. Det var da jeg skjønte at noe har skjedd, ikke bare i mitt hode, men hos veldig mange. Vi kommer ikke til å se mange nye bensinstasjoner, i hvert fall ikke i byene. I stedet vil det vokse fram nye knutepunkt for ulike typer energi, der bensin og diesel kommer til å være med i miksen i noen år fortsatt, men mye, mye kortere enn mange hittil har trodd.

En av dem som sov søtt på sin oljepute og ante fred og ingen fare på en ganske lang stund, var meglerhuset Pareto, som i årevis har samlet menn i oljeskinnsdresser på Holmenkollen Park Hotel og drøftet investeringer på sokkelen. Alle har for så vidt visst at en ikke-fornybar energikilde – det ligger i ordet – må ta slutt en dag, men de færreste har hatt det særlig travelt med å agere.

I denne uka var det andre boller hos Pareto; oljekonferansen er over natta blitt fornybar-konferansen. Pareto-sjef Christian Jomaas karakteriserer endringen som en revolusjon, og uttalte til NRK: - Selskaper og investorer flytter nå all kraften sin og alt fokus over på fornybar.

Spaltist Stein-Gunnar Bondevik.  Foto: RONALD JOHANSEN

Intet mindre enn all, altså.

Man kan like eller ikke like kapitalismen som system. Det er jo kanskje helst når den virker i feil retning, og blir usosial, at man ikke liker den. Men det går også an å lovprise systemet for den farten som er mulig å skape, i riktig retning. Om noen er i tvil om hva det har å si for det grønne skiftet at kapitalen går i samme ærend, kan man gå i historiebøkene og se hvordan oljen i sin tid revolusjonerte verden.

Det er med klimaendringene som med internett og hjulet, det er kommet for å bli. Det har tatt noe tid fra de første, fremsynte forskerne begynte å sysle med litt temperaturdata, til den grunnleggende forståelsen vi i dag har om at endringene skjer, og at menneskelig aktivitet påvirker tempoet. Likevel er det noen som holder igjen, som tviler, eller som tror, men prøver å la være å tenke på det.

Til disse tror jeg det er viktig å si: Klimaendringene er en politisk realitet – uansett hva en tror om klimaet. Folk kan se i været alt de orker, men det løpet er kjørt, det er besluttet at det er grønt som gjelder. Helt siden Rio i 1992 har det vært holdt en rekke internasjonale klimakonferanser, hver med stadig økende deltakelse og forpliktelse, noe som foreløpig har kulminert med Parisavtalen.

Etter det har EU lansert sin Green New Deal, som har som ambisjon at Europa skal være verdens første utslippsfrie kontinent i 2050. 2050, dere, det er ikke lenge til. Det er som 1990 til i dag – et knips med fingrene. Nylig lanserte EU-kommisjonen nye, enda mer ambisiøse mål for inneværende periode, fram til 2030 – nå skal de ikke kutte med bare 40 prosent, det er oppjustert til 55.

Norge følger på. Som vi alle vet skal alle nye biler være nullutslipp-biler fra 2025. I tillegg har vi besluttet å følge EU og kutte våre utslipp med 50–55 prosent innen 2030. Det er ingen grunn til å tro retningen i politikken vil endre seg, tvert om, det vil bare komme enda flere krav og reguleringer i grønn retning. Det er denne politiske realiteten kapitalmarkedene nå har tatt inn over seg, og begynt å marsjere i takt med politikken.

Store ting vil skje.

Så må man gjerne sitte i ekkokammeret sitt i familien eller i vennegjengen eller på sosiale medier og prate om den lille istid og sommeren 1975 – det er i det minste god underholdning i slikt, og kanskje også trøst for den som absolutt ikke liker at verden endrer seg.

Men for alle oss andre er det bare å hive seg rundt og se på de nye mulighetene som den nye verden vil bringe – endelig kan vi med sikkerhet si at gresset kommer til å være langt grønnere på den andre siden.

Det første vi kan gjøre er å be Riksantikvaren frede noen bensinstasjoner – før det er for sent.