Det er selvsagt en tragedie for bonden personlig, å svikte i sitt ansvar overfor dyrene. Ingen som jobber i jordbruksnæringa ønsker å vanskjøtte buskapet, la dyrene sulte og tørste i hjel oppi en haug av kadaver. Det er tortur å pines sakte til døde som dette. Men når slike episoder avdekkes med jevne mellomrom, burde det også være selvsagt med en gjennomgang av hvordan kontrollsystemet kan bedres.
Bondeyrket er spesielt. «Ingen er uunnværlige» sies ofte om arbeidslivet, men det gjelder ikke bonden. For den som har ansvar for dyr i fjøset må fungere. Om bonden blir syk, fysisk eller psykisk, må reise bort eller møter på for mange motbakker samtidig, er det ikke bare å bli sykemeldt eller innvilge seg en velfortjent, oval helg. Ingen fraværsdager er mulig uten at det settes inn en kompetent avløser, hvilket kan være utfordrende å få tak i.
På gården kreves ansvarlig tilstedeværelse hele døgnet. En måte å leve på som mange skjøtter glimrende og opplever som givende. Men: Vi vet at kriser oppstår i løpet av et arbeidsliv. Det er ikke overraskende at noen, også i dette yrket, sliter på jobb i perioder. Bonden arbeider oftest alene og dessverre er det ikke alltid en selv ser sin egen utilstrekkelighet. Likevel tar ikke kontrollsystemet av næringa fullt ut høyde for dette.
I Norge er nærings- og arbeidslivet regulert gjennom ulike lovverk. Jordbruket er underlagt Mattilsynet som kontrollorgan, Torunn Knævelsrud er seksjonssjef for dyrevelferd og sier dette om hvordan Mattilsynet jobber: «Tilsynet vårt er i utgangspunktet risikobasert. Bekymringsmeldinger er et viktig grunnlag for risikobasert tilsyn, men vi har også andre metoder.»
Andre metoder handler om bildedokumentasjon, veterinærjournal og annen loggføring av driften som bøndene må kunne redegjøre for. Mattilsynet følger tettere opp gårder som allerede har kommet i søkelyset for vanskjøtsel og svikt, utdyper Knævelsrud.
Det er vel og bra, og skulle bare mangle. Problemet er at Mattilsynet ikke har en pålagt kontrollfunksjon av samtlige gårder med dyr. Å basere seg på bekymringsmeldinger gjør at de som er aller mest isolert, som aldri tilkaller veterinær eller avløser kan gå helt under radaren.
Det er uakseptabelt at en statlig kontrollinstans som skal sikre dyrs rettigheter i en veletablert næring, baserer seg på tips og stikkprøver når selve essensen i næringen er at den er lite transparent for utenforstående og potensielle varslere. Gang på gang uteblir tipsene eller kommer altfor sent.
Problemet har vært kjent lenge, derfor er det dypt kritikkverdig at lovverket fremdeles ikke sikrer jevnlige, uanmeldte kontrolltilsyn hos samtlige aktører.
Kanskje bunner problemet i at dyrevelferd generelt er nedprioritert. NRKs Folkeopplysningen tok nylig en grundig titt på norsk lakseoppdrett. Fagpanelet konkluderte tydelig, næringa har blant annet enorme utfordringer når det gjelder dyrevelferden, både når det gjelder laksen og rensefiskene som brukes i merdene.
Om næringer har problemer de åpenbart ikke klarer, eller har vilje til å løse selv, blir problemet et politisk anliggende. Men et politisk engasjement sitter åpenbart for langt inne til at tydelige grenser, krav og kontrolltiltak kommer på plass. Det hjelper nok ikke at det svirrer en del fordummende myter rundt oss om emnet.
En myte er at dyr ikke opplever smerte, traumer og redsel. At dette ikke stemmer har forskere slått fast for lenge siden, men krefter som profitterer på at dyrevelferd nedprioriteres, holder bevisst liv i denne oppfatningen. En annen myte handler om det verdensbildet reklamen skaper, gårdsdrift fremstilles som en sommercamp der Dagros dulles i søvn av en syngende budeie og leverer ferdigpakket brunost i ren begeistring over livet. Den Norske oppdrettslaksen markedsføres gjennom bilder av ville og rene vassdrag, øde fjorder og barn som jubler over fettsprengt fisk på menyen.
Denne miksen av illusjoner, nasjonalromantikk, feilinformasjon og politisk ansvarsfraskrivelse bidrar ikke til målrettede grep for norsk dyrevelferd. Vi ser på en overordnet systemsvikt der kontrollene, lovverket og ressursene ikke er tilstrekkelige. Det er mer betimelig å snakke om den tragiske dyrevelferden enn å plassere alt ansvaret på en personlig tragedie, hver eneste gang alvorlig vanskjøtsel av dyrehold avdekkes.