Nylig ble det kjent at Høyres programkomité legger opp til et fortsatt kutt i statlig sektor de neste fire år. Denne utarmingen startet allerede i 2015 gjennom den såkalte ABE-reformen, avbyråkratiserings- og effektiviseringsreformen. Å kalle dette en reform er i utgangspunktet underlig da den har uklare mål og er lite spesifisert, bortsett fra å gjennomføre årlige budsjettkutt som medfører redusert drift og nedtrekk av antall ansatte.

Kuttene har så langt hatt store, negative konsekvenser for både innbyggernes sikkerhet, velferd og trygghet. Evnen til å utføre det samfunnsoppdraget de statsansatte har blir vanskeligere dag for dag. I tillegg fører det til at arbeidspresset på de ansatte øker betraktelig.

Resultatet har vi sett ei stund – lengre saksbehandlingstid, køer i domstolene og en svekket sivil beredskap. Et politi som ofte ikke lenger til tilgjengelig når folk trenger hjelp, hvor forebygging gjennom tilstedeværelse og tillitsbygging er borte. Når kuttene tilsvarer 500 årsverk bare i NAV før koronakrisen, bør ingen undres over ekstra lang saksbehandlingstid når krisa inntraff. I kriminalomsorgen er bemanningen sa lav at tilbudet om rehabilitering av innsatte nesten ikke eksisterer, det er innsatte som etter soning skal bli min og din nabo. Når Arbeidstilsynet og Skatteetaten svekkes gjennom disse kuttene legges det til rette for mer skatteunndragelser og arbeidslivskriminalitet.

Mindre ressurser ser ut til å være de borgerliges svar på de fleste spørsmål som gjelder offentlig sektor. Unntaket er hvis de offentlige aktørene søker løsninger på det private markedet fremfor å utvikle egne løsninger. Da henger milliardene løst, og ofte har vi sett at dette har ført til IT-skandaler og milliardoverskridelser. Nylig fremkom det i Aftenposten at Direktoratet for e-helse har gitt konsulentfirmaet PwC en av kontraktene på 75 millioner kroner. Det oppsiktsvekkende her er at en av PwCs deleiere i en årrekke har vært sentral i utredningen av prosjektet. Totalt er dette et gigantprosjekt på hele 22 milliarder kroner, og når PwC sin mann får stå for planlegging og utvikling, så fremstår det hele som bukken og havresekken.

Som kjent måtte Høyres tidligere samferdselspolitiske talsmann gå av for noen år siden. Det kom da fram at han satt som visepresident i den europeiske lobbyorganisasjonen ASECAP, som jobber for OPS-prosjekter (offentlig-privat-samarbeid) på vegne av private kapitalinteresser.

Hvor stor makt skal private særinteresser ha over utviklingen av det norske samfunnet og vår felles velferdsstat? Er ikke oppgaven til våre folkevalgte å skulle verne midlere i felleskassen mot utnyttelse, ikke som det synes å være hovedparolen nå, legge til rette for private sugerør i de fleste offentlige sektorene?

De borgerlige har dessverre fått NHO med seg på laget. NHO går i sin nye veiviser også inn for velferdskutt, privatisering og flere midlertidige jobber. De ser i likhet med Høyres programkomité store muligheter for at flere av medlemsbedriftene skal kunne berike seg på fellesskapets bekostning.

Koronakrisen har vist oss hvor viktig det er å ha en sterk offentlig velferdsstat, både for bedrifter og privatpersoner. Derfor må offentlig sektor og velferdsordningene fremdeles være bærebjelken i samfunnet. De borgerlige ser dessverre ut til å fortsette i samme sport med å la private aktører overta stadig mer av det offentlige tjenestetilbudet, samt selge seg ned i statlige selskaper.

Hva betyr dette for deg? Det betyr dårligere tilbud gjennom kutt i offentlig velferd, økte forskjeller, svekket rettssikkerhet og flere midlertidige jobber.

Flere land i Europa går nå motsatt vei ved å bruke staten som en tilrettelegger i næringslivspolitikken og for å sikre folks velferd. Det bør være en tankevekker. Et sterkt, godt og fungerende privat næringsliv er selvsagt nødvendig i vårt samfunn, men la private aktører holde seg til privat tjenesteyting, og hold de unna de offentlige velferdsordningene. Det er nødvendig for å sikre like rettigheter til alle.

Heldigvis er det valg neste høst.