Egon Holstad forsvarer i sin kommentar onsdag 16/9 bruken av følelser i asylpolitikk, både generelt og spesifikt i forbindelse med hentingen av flyktninger fra den nedbrente Moria-leiren i Hellas. Holstad går faktisk så langt som til å hevde at ingen har noe i politikk å gjøre med mindre de har følelser å ty til. Følelser er imidlertid ikke til å stole på. Noe man oppfatter, beslutter eller foretar seg fordi det kjennes så inderlig riktig ut i øyeblikket, tåler kanskje ikke å bli gjenstand for objektiv og kritisk refleksjon. I dette tilfellet forhindrer følelser ironisk nok effektiv hjelp til flyktninger.

Einar Irgens Foto: Einar Irgens

I innlegget som Holstad angriper, setter Per-Willy Amundsen (FrP) utgifter til asyl for de heldige, utvalgte Moria-flyktningene opp mot norsk velferd og skattenivå. Bruker man regnestykket Amundsen refererer til, vil prislappen bli 850 millioner norske skattekroner. Jeg synes det er mer naturlig å reflektere over hva pengene kunne vært brukt til der nøden faktisk finnes.

Erna ville neppe fremstått like hjertevarm og staut hvis hun på Dagsrevyen istedenfor å love asyl hadde lovt å øke bistand til flyktningleirer med tilsvarende beløp, men det ville ha vært en mye bedre idé. 850 millioner er antagelig nok til å bygge en temmelig stor og temmelig bra flyktningleir. Ikke nødvendigvis på ruinene av Moria-leiren. Flyktningene på Lesvos tilhører nemlig det lille mindretallet som har råd til å betale menneskesmuglere for å bli fraktet dit. Det har ikke de som er fanget av krig på motsatt side av Middelhavet, sannsynligvis under vel så jævlige forhold. Ved å gjøre det mer levelig der, vil færre i desperasjon krysse den livsfarlige havstrekningen.

Politikere må gjerne bruke både sine egne og velgernes følelser når de bestemmer hvor stor del av statsbudsjettet som skal settes av til å hjelpe flyktninger. De bør imidlertid overlate til fagfolk å prioritere pengene på en slik måte at flest mulig liv blir reddet. Noe annet vil, uansett hvordan det føles, være direkte hjerteløst.