1. Olje ned – fisk opp

NHO, oljebransjen og mange politikere spådde at fiskeri måtte omstilles og at det var oljeindustrien som i stedet ville skape store ringvirkninger. Det motsatte har skjedd.

Oljeselskapene har kuttet kostnader, sagt opp ansatte og kjøper inn langt færre tjenester i nord enn før. Både i fjor og i år er inntektene fra oljeindustrien, justert for inflasjon, lavere enn de var for ti år siden, da alle spådde ekstrem oljevekst. Antall årsverk i den nordnorske oljeservicenæringen er nede i 1.170, om lag halvparten så mye som i 2013 og milevis fra næringens eget mål om 10.000 arbeidsplasser.

I 2013 og 2014 var det krise både for fiskere og oljearbeidere. Prisene for torsk og for olje ble halvert. Etter kriseårene har de to næringene gått motsatt vei. Prisene på oppdrettslaks er doblet og prisene på torsk tredoblet, mens oljeprisen har stabilisert seg på halvparten av det tidligere toppnivået.

Et eksempel på dette skiftet er Karlsøybruket, et fiskebruk på Vannøya utenfor Tromsø som i løpet av de to siste årene har doblet inntektene og i fjor hadde 560 millioner kroner i omsetning. Det er mer enn hele oljeservice-næringen i Troms hadde i omsetning i hele fjor.

2. Laks snart størst i nord

Sjømat hadde i fjor for første gang en verdiskapning på over 100 milliarder kroner, ifølge Sintef. Oppdrett har i mange år gitt Norge to-tre ganger høyere eksportinntekter enn den tradisjonelle fiskerinæringen.

I 2018 solgte norske oppdrettere laks for 65 milliarder kroner. Om lag 44 prosent av salget, 28 milliarder kroner, kom fra nordnorske oppdrettere, ifølge en oversikt fra Nofima. Siden har den nordnorske andelen økt, og den fortsetter å øke. Næringen og myndighetene har pekt ut Nord-Norge som det området der lakseoppdrett skal vokse.

Sørpå er det fullt, og næringen sliter med sykdom. Nordpå er det mer plass, og kaldere vann her oppe gir mindre sykdom. I år solgte myndighetene for første gang på lang tid nye tillatelser til oppdrett, og mye ble solgt i områdene nordpå. I år blir trolig Troms og Finnmark landets største laksefylke foran Trøndelag og Nordland. Om få år vil mer enn halvparten av all norsk lakseproduksjon skje i Nord-Norge, med et salg på over 30 milliarder kroner.

3. Laks større enn torsk

Lakseoppdrett blir stadig større i nord, og i fjor var det for første gang i Nordland flere ansatte i oppdrett enn i tradisjonelt fiske. Den trenden vil fortsette. Tradisjonelt fiskeri sliter med lønnsomhet og rekruttering. De store fiskebrukene har økt omsetningen, men de sliter med å tjene penger. I år går mange fiskebruk med digre underskudd, og permitterer arbeiderne store deler av året.

Det har blitt nesten umulig for vanlige folk langs kysten å bli fiskere. En fiskekvote som gir én arbeidsplass koster fem millioner kroner. Prisene er mangedoblet på få år. Kvotebaronene har trukket stigen opp etter seg, og det rammer rekrutteringen til fiskeryrket.

I mange kystkommuner har lakseoppdrett erstattet tradisjonelt fiskeri som viktigste sjømatnæring. De tilbyr noe som er sterkt savnet langs kysten: kompetansearbeidsplasser til kvinner, som kan hindre fraflytting fra fiskeværene.

4. Laksebaronene er de nye nessekongene

En annen trend er at laksepenger kjøper seg inn i torsk. Familier som har tjent formuer på lakseoppdrett, investerer i torske-selskaper. De kjøper seg inn i fiskebåter og fiskebruk. Noen få milliardærer kontrollerer mye av nordnorsk sjømat.

En av Norges rikeste menn Gustav Witzøe, som eier over halvparten av lakseselskapet Salmar, har kjøpt opp Båtsfjordbruket. Kjell Inge Røkke solgte fiskebrukene i Norway Seafoods og trålerne i Havfisk til lakseselskapet Lerøy, kontrollert av milliardær-familien Møgster ved Bergen.

Et godt bilde på situasjonen er at fiskeværet med navnet Torsken bygges opp igjen av en laksegründer, Fredd Wilsgård. Han bruker laksepenger til å investere i fiskebåt og sette i stand det gamle fiskebruket i Torsken. I nabobygda Gryllefjord er det nesten ikke drift på fiskebruket til fiskerikonsernet Nergård.

5. Økte konflikter

Sjømat er en bransje med sterke konflikter, blant de nye er lakseselskapenes oppkjøp i tradisjonell fiskeindustri. Fiskebrukene med laksepenger i ryggen har muskler til å betale fiskerne mer for torsken, enn de fiskebrukene som allerede sliter med lønnsomheten. Det blir som en engelsk fotballklubb med styrtrike eiere fra Dubai, som kan kjøpe spillere for milliardbeløp og utkonkurrere klubbene uten rike onkler.

Noen steder vinner og noen taper på utviklingen. Det er steder med frysehoteller og laksepenger som går best. Familieeide selskap som Brødrene Karlsen på Husøy på Senja og Klo på Myre har inntekter fra både laks og torsk. Sortland, Tromsø og Båtsfjord er blant vinnerne, mens Andøy, Gryllefjord og Vardø er blant taperne.

Mye av fangstene levert i Tromsø og Sortland er frossentorsk som sendes rett videre fra de gigantiske frysehotellene til bearbeiding i Kina. Halvparten av torsken som landes i nord sendes ut av landsdelen uten at det skaper særlig med arbeidsplasser.

Den mest synlige konflikten fremover vil nok likevel være oppdretternes ønske om mer areal å produsere laks på, steder som mange fiskere og lokale folk ønsker ikke skal brukes til oppdrett. Laksenæringen må bli flinkere til å ta vare på miljøet og lytte til folk og fiskere hvis de skal ha sjanse til å vokse i nord.

Politikerne som gikk seg vill i oljetåka må få øynene opp for verdiene i sjømat, jobbe for lokal verdiskapning og ta hensyn til miljøet.