Nå er det bare timer igjen til Arbeiderpartiet i Tromsø skal avgjøre Finnheias skjebne. Det høres dramatisk ut, og det er nettopp det det er. Et så omfattende prosjekt med så store konsekvenser er sjelden kost, selv i Tromsø kommunestyre.

Når styringspartiet nå skal ta stilling til om ei hel fjellside med tilhørende naturrikdommer skal fylles med 350 hytter i millionklassen, med tilførselsveier og parkeringsplasser, hotell og alpinanlegg, med uløste vann- og avløpssystemer som innebærer store naturinngrep og uante følger, er det ikke å vente annet enn at folk i byen og ikke minst på Kvaløya holder pusten og venter på avgjørelsen. Selve vedtaket skal tas i kommunestyremøtet 30. september, men det er i praksis på torsdag denne uka at 88 partimedlemmer sitter med den demokratiske nøkkelen til om døra skal åpnes eller lukkes for Arctic Centers endelikt.

Aps representantskapsmøte skal avgi sitt bindende ja eller nei til de 8 i kommunestyret som så får gi sin samlede stemme i henhold til flertallet i representantskapet. Slik fungerer partidemokratiet i praksis. La oss håpe at fornuften seirer.

Fornuften tilsier at kommunestyret ser at et vedtak for utbygging er irreversibelt. Har man sagt ja til AC, har man for alltid sagt ja til konsekvenser vi i dag ikke sikkert kan forutse. Det er skrevet en rad innlegg for og imot fra fagkompetent hold og fra grasrota. Det er selve naturinngrepet som er skjebnesvangert: vet vi hva som vil skje når gravemaskinene er i sving opp i skråningene mot heia? Vil et fullt ferdig hyttefelt, en bydel nærmest, være økonomisk bærekraftig? For ikke å snakke om økologisk og klimamessig!

Demokratiet er en gresk arv. De gamle grekerne tenkte også på hvordan det gikk når overmot og grådighet ble dominerende i samfunnet. Hybris var overmotet og hovmodet, og det står som kjent for fall. Alle har vi hørt om Pytagoras, mannen bak den kjente læresetning. Han konstruerte også et beger som studentene hans fikk å drikke av og da gjaldt det å ikke fylle det for fullt, da rant nemlig alt innholdet ut. En nyttig erfaring, altså. Fyller man opp et prosjekt med for store inntjeningsvyer, kan det gå galt da også.

Å tape noen millioner på en fristende investering kan vi leve med, men ikke et naturinngrep med uante konsekvenser. Vi må ta vare på sårbar og urørt natur, inngrep av denne størrelse er endelige og kan altså ikke repareres. Man kan angre på en feil og prøve på nytt, men her er det ingen vei tilbake dersom politikerne gir grønt lys for utbygging nå. Kommunestyret i Tromsø sitter på et stort, viktig og skjebnesvangert ansvar for kommende generasjoner. Jeg håper det blir en avgjørelse som gjør at dere kan se barn og barnebarn i øynene uten å rødme.

Arbeiderpartiet skal være garantisten for tillit i den kommende valgkampen. Her har dere en gylden mulighet til å stå for et fornuftig og tillitvekkende valg.

La Finnheia være i fred.