Uti det kombinerte vedskjul + utedass-annekset vi hadde på hytta i Sulisfjellene i Nordland, hadde mamma klippet ut noen avisklassikere av tegnerlegenden Gösta Hammarlund, lagt dem på en montasje og trukket det med kontaktpapir, dette selvklebende plastfolien som gjorde at avispapiret ble forsterket, og som forhindret gulning og frost- og fuktskader.
Montasjen var det som var av lesestoff der ute, og med rumpa bar på isopor ble de samme vitsetegningene lest om og om og om igjen.
Den jeg alltid lo av, var ei klassisk og skurrete Hammarlund-tegning, klippet ut fra Dagbladet, av en gamling i skogen. Det skulle forestille den svenske Kong Gustav den femte. Under fulgte en kort historie om at den aldrende kongen etter sigende hadde vært en ivrig elgjeger hele livet. Hans skytteregenskaper var det derimot så som så med, og dette hadde ført til at jaktturene hans ble i overkant organisert av et helt lite kobbel hjelpere.
Det handlet derfor om å fange en elg levende, og tjore den fast, og så slepe den frem foran kongen på relativt kort hold, så han kunne plante ei kule i den, sittende i en komfortabel stol. To skyttere bak kongen skjøt alltid et par skudd ekstra samtidig som Hans Majestet, sånn for sikkerhets skyld. Og dermed kunne man feire skytterkongens innertier med dram og gratulasjoner.
En gang hadde kongen kommet nær å skyte en av disse hjelperne, som løpende ut av krattet hadde ropt «Jag är inte älgen! Jag är inte älgen!» mens skogens konge kom løpende illsint bak ham. Men kongen ladet og skjøt som bare faen, han. Heldigvis var han elendig å skyte, og forklaringen på hvorfor han likevel hadde skutt, sånn siden hjelperen hadde ropt klart og tydelig at så ikke måtte skje, var at han hadde hørt feil, altså at han ropte «Det är jag som er älgen!».
I en statsbegravelse på tampen av kongens liv, han ble over 90 år, hadde seansen tatt både vinter og vår, og en stadig mer søvnig og duppende konge begynte å miste oversikt over både tid og rom. En i staben hadde diskret kakket kongen i siden med albuen, med det resultat at monarken bråvåknet. Det var da han, ifølge myten, og altså norsksvenske Hammarlund, hadde ropt følgende, høyt og gjallende, i kirka: «Hva?!? Kommer inte älgen snart?!?»
Historien var nesten verdt en ekstra strafferunde på utedassen, selv i snøstorm i bekmørtna. Og historier om vanlige dødelige på elgjakt, lekmenn uten blått blod i årene, var også fulle av aparte anekdoter. Kombinasjonen av posteringsjakt, enorme mengder medbrakt sprit og endeløs venting på skogens konge kunne utløse desperat bruk av nypussede våpen, med dertil hørende katastrofer på løpende bånd.
Alt fra store husdyr – som hester, kyr og sanktbernhardshunder – kunne bøte med livet når Koskenkorva-marinert tunnelsyn og trangen til å skyte noe levende ble for stor. I de drøyeste beretningene var det sågar traktorer, skurtreskere, kornsiloer og telefonkiosker som ble offer for elgjegernes fyllekuler. I tillegg til vådeskudd og talløse nestenulykker.
Men verden går faktisk fremover på enkelte felt, og de gamle beretningene fra dritings-i-fylla-jakt og avliving av elgfrie liv er vasket ut parallelt med en stadig profesjonalisering og seriøsitet. Prosentandelen damer som deltar er stadig økende, og rekrutteringen er bra.
I en fersk og omfattende rapport Menon Economics har laget på oppdrag fra Statskog, viser det seg at elgjakta til og med er helsebringende (selvsagt litt avhengig av om man spør jeger eller elg, men dog) og sågar økonomisk innbringende, sett fra et samfunnsperspektiv. Over 6.000 jegere er bedt om å melde inn sine jaktvaner, sitt aktivitetsnivå under jakta, og hva de ville gjort hvis de ikke gikk på jakt
Nå er det alltid vrient å tallfeste slikt pinlig nøyaktig, men rapporten peker likevel på noe fint, nemlig at jakt genererer både helse og penger. Verdien av det velsmakende kjøttet alene avstedkom nesten en kvart milliard kroner, attpåtil fra et selvproduserende, bærekraftig og kortreist produkt. Det er vinn-vinn-vinn. I tillegg følger positiv helsegevinst ved sosialisering, mentalt velvære, trim og ferdsel i fri natur.
Dette er tall man helt sikkert kunne overført til både småviltjakt og fritidsfiske, aktiviteter som også praktiseres i hele landet. Også er det helt fantastisk at vi kan høste slikt fra vår egen natur.
Gnålet fra fanatiske veganere, som sidestiller menneskeliv med fisk, fugler og hjortedyr, har jeg store problemer med å ta på alvor. Men jeg synes motstandere og skeptikere til dagligvarehandelen og kjøttindustrien kan ha gode poeng når det kommer til dyrevelferd, og der jeg synes det er helt topp at næringa passes på.
Jeg skjønner heller ikke hvorfor frysere og kjøledisker i velfylte og rike Norge fylles opp med billig, flybåren biff av okse fra Namibia, Uruguay og Argentina. Og det er vanskelig å skjønne poenget med å importere fårekjøtt fra New Zealand, når det er drøyt to millioner sauer og lam på utmarksbeite om sommeren her til lands.
Så derfor er det bare å applaudere elgjakta. Det beskatter bestanden så den er levedyktig, det gir oss masse helsegevinster og vi kan attpåtil nyte en fantastisk råvare fra et vilt dyr i vår egen fauna.
Skitt jakt!