Næringslivsledere prøver regelmessig å forklare denne forskjellen i lønnsnivå med at kvinner ikke er like ivrige som menn til å søke makt. Slik blir det hele på en fiffig måte gjort til et kvinneproblem. Noe som slett ikke stemmer.
Mange områder av økonomi og forvaltning sliter ennå med dette misforholdet, og det irriterer selvsagt de som kjemper for dette. For å være ærlig, så irriterer det mange menn også.
Noe er likevel oppnådd. Statsministeren vår er en kvinne. Partilederne har bare én mann, Kjell Ingolf Ropstad, i ledelsen for et av de tre partiene som styrer hele den norske skuta. Ikke for det, tror nok at Olaug Bollestad, nestleder, ser ham i kortene når det trengs.
Tidligere hadde vi Gro Harlem Brundtland som statsminister, og da ble det etablert at det skulle være minst 40 prosent kvinner i regjeringen. Kvinnedominansen nådde politikken først. Det som sakket akter ut var toppen i næringslivet og det offentlige ekspertveldet.
I Europa overrasket det de fleste når El Caudillo, Ferdinand Franco, døde og diktaturet i Spania ble avviklet. Da var plutselig kvinnene der og tok over mye av offentlig forvaltning. Kommunestyrer og regionale forsamlinger ble utsatt for en invasjon av kompetente kvinner. Hvor hadde de vært? Hvordan det er nå om dagen, vites imidlertid ikke.
Hvorfor skjer dette? Hvorfor stoler vi mer på kvinner enn på menn når det kommer til offentlig forvaltning? Det må ligge noe til grunn for denne matriarkalske (kvinnemessige) utviklingen.
Begrepet landsfader kan skjule litt av dette. Einar Gerhardsen hadde folkets tillit da partiet hans satt med nesten rent flertall i nasjonalforsamlingen vår. Han ble av mange sett på som en slags landsfader.
Når Einar snakket på radioen, lyttet folk og gikk til valgurnene med stemmeseddelen sin i det påfølgende valget. Slik ble Arbeiderpartiet et dominerende parti og kunne utvikle velferdsstaten som de ville.
Hva skjer ellers i verden? Hva sies om Angela Merkel som en gang fremsto som en landsmoder i Tyskland etter murens fall? Hun kom selv fra øst og ble så populær i det forente Tyskland at det nesten ikke var grenser for det.
Hva skal man si om Ursula von der Leyen, sjefen i Den Europeiske Unionen? Hun vil utvikle miljøpolitikken i EU. Nå skal de avkarbonisere 55 prosent av utslippene innen 2030. Hvem kommer i nærheten av dette i resten av verden?
I tillegg fikk hun avskaffet Dublinavtalen som gjorde at asylsøkere til Europa måtte sendes til det første landet de kom til i Europa for å få behandlet oppholdet sitt der.
Og hva med det aller siste, som er å samordne hele unionen ved å bestemme hvor mange flyktninger hver enkelt skal ta imot? Om de nekter, blir det en regning som skal betales.
Så hva er det med kvinner som samfunnsbyggere som overgår menn i så stor grad?
Er de bedre enn sine mannlige alternativer, eller er det noe annet?
Se på Victor Orban i Ungarn, som har laget egne forvaltningsregler som opprører demokrater, Ceausescu i Romania som klorte seg fast til de tok livet av ham, Berlusconi i Italia som oppførte seg som en konge og Vladimir Lukasjenko i Hviterussland som sprader rundt i battledress.
For ikke å mase for mye, bare raskt nevne Donald Trump til slutt. Han sier at han muligens ikke anerkjenner et valg hvor han taper mot Joe Biden, og kan komme til å styre videre på sin meget spesielle måte med høyesterett som garantist.
Som alle vet kunne denne listen vært mye, mye lengre.
Diktatorer som vi kjenner dem, er vanligvis menn som har drukket seg blinde på styrkedråper. De er ofte rettshavere og vil ikke dele sin makt med noen.
De har alltid sett seg selv som unike og den eneste rette for sitt land, enda alle godt vet at det kryr av slike typer under steinene på gravplassene rundt omkring.
Kvinnene kom ut i politikken og saker og ting forandret seg fort. Det viser seg at de er samfunnsbyggere som utvikler samfunnene og lytter til stemmene rundt seg. De økonomiske interessene de har er marginale. Da er det lite snakk om aksjeopsjoner og sluttpakker.
En kan si mye om Erna Solberg i Norge, men å nekte for at hun har holdt landet sammen i smitteutbruddene vi har hatt, er meningsløst.
Nå ser vi at hele verden retter seg inn mot å ta klimakrisen på alvor. EU er selvsagt fremst i den køa for tiden.
En kan slett ikke si at alle menn er idioter og rettshavere. Mange har hatt sine samfunns beste i sikte og opptrådt både uselvisk og konstruktivt, men det kan ikke nektes for at diktatorene og tullingene stort sett har vært menn som det har gått gass i. Derfor skal en virkelig ønske kvinnene velkommen til styring av samfunnsmessige institusjoner.
Blir menn sure av det? Da får de eventuelt ta seg sammen.