Detaljene om hva som egentlig skjedde på brua den natta er foreløpig ikke kjent for offentligheten. Ifølge politiet var det en uniformert vekter på vei til jobb som ble stukket med kniv. Videre er det kjent at vekteren løp blødende vekk fra åstedet ned mot Skjernes-kiosken, med de to gjerningspersonene i hælene. Stort mer har ikke politiet – i alle fall ikke foreløpig – ønsket å informere offentligheten om.

Om det var noen form for konfrontasjon i forkant av hendelsen, om gjerningspersonene og den fornærmede kjente hverandre eller om det hele var et utslag av «blind vold» er derfor ukjent. Men hva årsaken til knivstikkingen enn må ha vært – dersom det i det hele tatt skulle vise seg å eksistere noe motiv – er ikke spørsmålet om «hvorfor» i bunn og grunn det mest vesentlige som reiser seg etter denne hendelsen.

Det store spørsmålet er hvilke ressurser tromsøsamfunnet har å sette inn for å kunne følge opp og hjelpe barn som står i fare for å begå, eller som har begått, alvorlige kriminelle handlinger.

At barn under 15 år, altså den kriminelle lavalder, kan være voldelige, stjele, ruse seg og/eller begå hærverk, er ikke av nyere dato. Slett ikke, ei heller her i Tromsø. Men signalene fra hjelpeetatene har de senere årene pekt i samme retning: kriminaliteten blant de yngste lovovertrederne blir grovere og grovere, og omfanget er dessuten økende.

For et drøyt år siden, i forkant av valgkampen, uttalte politistasjonssjef Anita Hermandsen til denne avisen: «Politiet er veldig opptatt av barn, oppvekst, skole og fritid når det kommer til forebygging. Og om det kun er politiet som skal forebygge, i andre enden av skalaen, så har vi tapt kampen.»

«Tapt kampen», altså. Ordene sier vel i grunnen alt om hvor mye politiet mener den forebyggende effekten de gode, fungerende tjenester innen skole, helsevesen og barnevern har.

Det er derfor god grunn til å bekymre seg over de stadige rundene med nedskjæringer i disse sektorene. Både skole og barnevern har måtte tåle innstramminger som følge av den meget vanskelige økonomiske situasjonen Tromsø kommune befinner seg i.

Man bør frykte at stadige runder med nedskjæringer i forebyggende tjenester, med færre kvalifiserte ansatte som resultat, i særlig grad vil ramme barn som kan stå i fare for å starte kriminell adferd tidlig i livet – noe man erfaringsmessig vet øker sjansen til kriminelle livsløp.

I stedet for en opptrapping av det forebyggende arbeidet, frykter vi at det motsatte skjer. Og vil fortsette å skje. For gjentatte økonomiske kutt, og langvarig underfinansiering i de tjenestene som skal se og hjelpe barn med store utfordringer, vil utvilsomt medføre store omkostninger. Både på det personlige og samfunnsmessige plan.