Når en porselensskål knuser, er det japansk tradisjon å reparere sprekken med ekte gull. Først etter å ha gått i knas er skålen virkelig interessant og eksklusiv, skaden hever verdien.

Det er en vakker metafor, også om mennesker. Våre feil og arr av levd liv gjør oss unike og spennende på en ekte og uperfekt måte.

Noen lykkes i å skape noe helt spesielt innen musikk, litteratur, kunst eller idrett, noe som berører voldsomt og gir ståpels i det ordløse rommet over mellomgulvet, i halsen eller bak lillehjernen.

Når noen rendyrker et talent, en drivkraft eller sin stemme, handler det ofte om at det sære, vanskelige eller en nerdete dedikasjon har fått nok plass, drivstoff og oppmuntring til å utvikle seg fra snubling til magi. Likevel sendes barna gjennom en sosialiseringskvern som handler om å forebygge og reparere alle antydninger til sprekkdannelser.

Det begynner i barnehagen. Holder ungen fargestiften feil, blir det utredning og tiltak. For blyantgrepet skal sitte før skolealder der teorien måles og testes fra start, mens de praktisk- estetiske fagene stadig mister mark.

Det går ikke lang tid fra skolestart før noen foreldre får beskjed om at Lillegull skårer lavere enn forventet, både skriftlig og muntlig. Muligens gjør hele skolen det samme, for de nasjonale prøvene viser avvik på både barn, lærere og rektorer.

Det er ikke lett å finne sin indre Picasso eller Bjørneboe i en tilværelse der alle ukjente størrelser har et fasitsvar. Det evige stresset med ukeplaner, måloppnåelse og orden kan riktignok provosere fram tendenser til verdifulle sprekker, men potensialet til gullbelagt knusing plastres bort.

Altfor sjelden sender barneskolen denne meldingen hjem: «Lise gjennomgår en viktig opposisjonell og kreativ fase. Gjennom visuelle presentasjoner av genitalia, bearbeider hun sin personlige strek og utforsker sosiale responsmekanismer.

Hjemmet bør tilrettelegge for fri kreativ utfoldelse, mens skolen støtter opp med fordypning i anatomistudier.»

Isteden bygger test-skolen opp under generasjon stress. Det er særlig tydelig hos jentene, men guttene er også rammet av prestasjonsangst, utbrenthet og søvnvansker. Det hjelper ikke på at barna oppdras av generasjon grenseløs som lar førsteklassingen ha tilgang til sosiale medier med 13-års aldersgrense.

Det enorme presset mot å være flink, prestere, få hjerter og likes er så intenst at de fleste kjenner seg ganske mislykket.

Det er absurd dårlig gjort ikke å kommunisere til de unge at deres fornemmelse av å ikke passe inn, kjipe og rare følelser, sannsynligvis er en indre alkymi som trygler om å få rom, bli sett og utviklet.

Lærere har en sentral rolle i barns liv, særlig om de får rom til å bruke sin fagkunnskap. Selv var jeg heldig og møtte en lærer som valgte å vektlegge mitt potensial fremfor prestasjon.

Som dyslektiker på grunnskolen i det forrige årtusen, ble ethvert faglig forsøk stort sett sablet ned av rød rettepenn. Lese- og skrivevansker ble fulgt opp med beskjed om å slutte å slurve.

Jeg hadde bestemt meg for å droppe ut av skolen, da læreren på ungdomsskolen plutselig ga meg toppkarakter i norsk. Jeg trodde fyren hadde klikka, men han sto stødig i vurderingen: «Innholdet ditt strekker seg forbi det vi sysler med på ungdomsskolen, men rettskrivingen henger igjen på barneskolen. Hvis du jobber for det kan du en dag leve av å skrive, så får vi bare håpe du aldri kommer opp i norsk eksamen, for da stryker du.»

Det skjer noe når en utsultet bikkje får et lammelår slengt til seg. Den som har gitt opp, men blir sett og får en ny sjanse, vet å verdsette den.

Jeg fikk bekreftelsen og selvtilliten som reddet meg og i dag kan selv en dyslektiker stave «fuck konformiteten» helt riktig, ved hjelp av retteprogrammet på PC-en.

Men denne fleksibiliteten ville neppe læreren kunne utvist i dagens skole, da mine tester ville endt nederst på grafen. Hvem skal løfte sprekkene, raritetene og de diffuse talentene hos barna i test-skolen?

Den urolige, rampete bråkebøtta har nemlig potensial til å bli en progressiv, risikovillig og dyktig selger eller en uredd gravejournalist som også byr på den villeste julebordsunderholdningen. Men fra skolen lyder vurderingen «dårlig orden og oppførsel».

Pendelen svinger i skolen som ustanselig skal gjennom reformer. Nå ligger tendensen helt ute i digitaliseringsgrøfta. Fra 1. klasse gjøres skolearbeid og lekser på nettbrett mens helsevesenet fylles av unger som utvikler synsforstyrrelser og skjermavhengighet.

Både den ukritiske skjermentusiasmen, test-vanviddet og reduksjonen av praktisk- og estetiske fag er ideer som kommer fra politisk hold. Påfunn som er dårlig konsekvensutredet og møter motbør innen pedagogisk forskning.

Barna trenger å bli sett, få utvikle seg uten å presses inn i et hamsterhjul av testing. Skolen og lærerne må få bruke sin kompetanse på en fleksibel måte.

Unger skal blomstre, gå i knas og finne sin helt egen gullkantede, rare og verdifulle stemme. Sitt personlige, uperfekte gull.