Debatt:

Alarmen går for Tromsø

Nå må det snart kime høyt i vår kollektive alarmsentral, og det er ingen av oss som kan fraskrive oss et ansvar og si at vi ikke hørte alarmen eller så tegnene.

Næringsdrivende: Øyvind Bakkeby Moe  Foto: Helge Matland

meninger

Det er flere faktorer som gjør at vi må finne sammen på tvers av politiske skillelinjer og faktisk målbære for oss selv at vi nå står overfor en av de tøffeste utfordringene i vår tid. Den vil ramme Tromsø slik det usynkelige "Titanic" ble rammet av det herostratisk berømte isfjellet. Isfjellet har allerede truffet Tromsø og vi tar inn vann. Nå spørs det om vi makter å sette inn de rette tiltakene for å hindre at hele skipet oversvømmes.

Koronasituasjonens utfordringer for arbeidslivet er nå kommet til overflaten og de fleste av oss bør ha klart å ta inn over seg hvor store konsekvenser den vil skape i Tromsø og vårt utstrakte storfylke Troms og Finnmark. I første omgang rammer det hardest innen enkelte sektorer som reiseliv, kultur og servicebransjen, men dette forplanter seg nå videre. Det finnes lyspunkter i noen bransjer, men i sum så er det nå tørke i ordrebøkene for mange næringsdrivende fremover.

Men korona har ikke alene skylden for at vi nå står overfor utfordringer som truer med å skape svært alvorlige og langvarige nedgangstider. Mange av utfordringene skaper vi selv igjennom en Nei-kultur, lange omkamper og beslutningsvegring. Dette viser seg dessverre gang på gang. Alt fra bompenger til alpinanlegg, men også i mange små tiltak som sjelden er kjent for offentligheten.

I tillegg viser tallene for befolkningsvekst at vi nærmer oss stopp i veksten for Tromsø. Nord-Norge har allerede en negativ trend, og den er i ferd med å innhente «storbyen». Distriktene er tømt for folk, og nå klarer de ikke å pynte på vekstraten for Tromsø. Dette er en trend vi må ta på alvor og eneste medisin er å skape arbeidsplasser. Ting glir ikke av seg selv fremover.

Jeg kommer aldri til å mene at vi ikke skal ha gode offentlige prosesser, regulering og planverk som ligger til grunn for utvikling. Det er viktig og det er vi alle tjent med. «Carte blanche» for næringslivet, eller offentlige utbyggingsprosjekter for den saks skyld, vil åpenbart ikke være en ønsket utvikling.

Det er likevel grunn til å spørre om vi ærlig talt er fornøyd med hvordan vi i Tromsø forvalter vårt ansvar for kommende generasjoner Tromsøværinger? Hva ser vi for oss skal kunne utvikles? Hva skal Tromsø leve av i årene som kommer? Hvor skal vi skape arbeidsplasser?

Når prosjekt etter prosjekt stoppes, så legges det ofte til fra de som sier nei at de ikke er i mot næringsutvikling, men at det ikke lot seg forene i det prosjektet de nå var i mot. Men hva er det de da er for? Hva er det de kan godta?

Vi kan ikke utvide byen for da er det fare for at uberørte områder, for eksempel myr, vil ødelegges. Vi kan ikke bygge høyt, for da er det siktlinjer som forstyrres. Vi kan ikke utvikle trafikkløsningene våre for de må finansieres med bompenger. Lista over hva vi ikke kan gjøre begynner å bli lang, men hvor lang er lista over hva vi kan gjøre?

Mediene og mange har vært svært opptatte av sentrumsdød. Lenge var ikke sentrum dødt likevel, men mange lokaler var i bruk til turistformål. Det var også galt for de fleste, for øvrig noe mange sentrumsaktører tok på alvor og jobbet for å endre. Dessverre slo korona inn og lot ikke dette bli en organisk prosess for å endre butikkeieren i sentrum. Nå legges mye ned uten at vi rekker å erstatte dem på en naturlig måte. Det tror jeg få synes er noe bedre fremfor det yrende livet vi hadde der for bare noen måneder siden. Det nytter ikke å drømme om 1960-tallets sentrum. Det er historie.

For å løfte sentrum er det flere gårdeierne som vil utvikle de gamle bygårdene ved for eksempel å utvide dem med tilstøtende nye lokaler for å tilrettelegge bedre for handelskonsepter som mange etterlyser de vil ha inn til sentrum. Det får de ikke lov til, for nå skal disse gårdene vernes. De færreste tar inn over seg at de butikkene de ønsker seg til sentrum ikke ønsker den type lokaler som Tromsø stort sett kan tilby, og den sentrumsplanen som nå er til høring fremstår som en plan hvor utvikling av sentrum nedprioriteres fremfor vern.

Summen av mange av disse faktorene er at nå står vi oppe i en svært alvorlig situasjon hvor det forsvinner masse arbeidsplasser på kort tid som forsterker en underliggende negativ trend. Ingen kunne planlegge for korona, men situasjonen forsterker andre negative utviklingstrekk som vi alle har latt utvikle seg over tid. Så vi står nå med en by uten retning, uten en klar tanke om hvor vi skal eller hva vi kan få lov til å få til. Samtidig er det svært få større prosjekter planlagt som skaper sysselsetting fremover, og prosjekter av slik art tar det lang tid å jobbe frem.

Min innstendige oppfordring til våre politikere er at de tar inn over seg hva som skaper skatteinngangen til kommunen og om dere vil ha en by som vil preges av nedgang, forfall og negativitet. Jeg er selv veldig opptatt av spørsmål som klima, miljø, utenforskap og kultur, og savner satsinger på det. Men jeg er også pragmatisk nok til å innse at om arbeidsløshet vil prege byen og samfunnet vårt fremover, så vil konsekvensen bli at alle disse spørsmålene blir salderingsposter når dere politikere skal prioritere. Da taper alle sammen og vi forsterker byens negative trend. Da blir det hverken bolyst eller klimasatsing.

Heldigvis har Tromsø en stor offentlig sektor som holder oss flytende. La det bli en styrke, og la oss bruke det som et grunnlag for å løfte privat verdiskapning slik at ikke konsekvensen blir at vi også må bygge ned i offentlige arbeidsplasser. Da tar vi inn for mye vann og havdypet lurer faretruende under oss.

Det viktigste vi alle sammen nå kan gjøre er raskt å innse alvoret, gjøre alvor av festtalene og finne sammen for å skape et grunnlag for et Tromsø som evner å stoppe lekkasjene i skroget. Vi må taue oss inn til det nye skipsverftet og pusse opp dette staselige skipet så det kan fremstå funklende nytt med de mest moderne løsningene som vi evner å se for oss. Jeg er sikker på at det går å drive utvikling kombinert med vern og bærekraft, men vi har ikke råd til å bare si nei. For det er ingen som nå kan påstå at de ikke hører alarmklokkene kime.