Sylvia Labukt stiller oss en rekke spørsmål om kommunens tjenestetilbud innen helse og omsorg. Det gir oss en fin anledning til å gi et litt utfyllende svar på hvordan Tromsø kommune vil møte både dagens og framtidas krav. Alle er kjent med at vi har noen økonomiske utfordringer og at vi bruker mer penger på helse og omsorg enn det befolkningssammensetningen skulle tilsi og mer enn det vi har til rådighet. Det kan ikke fortsette. Når vi nå har begynt å legge om kursen, er det naturlig at mange stiller spørsmål om hva som skjer.

Kvaløysletta sykehjem vil bli erstattet av et nytt bo- og velferdssenter som tilfredsstiller framtidas behov. Dagens sykehjem holder ikke mål bygningsmessig, verken når gjelder arbeidsforhold til ansatte eller boforhold til beboerne. Overflyttingen av beboerne til ett av de andre sykehjemmene i kommunen har startet. Det samme gjelder de ansatte. Nedstengningen gjøres så skånsomt som mulig og både ansatte og pårørende er involvert hele veien.

Aller først vil vi forsikre om at Tromsø kommune ikke har noen planer om å legge ned de andre sykehjemmene vi har – Otium bo og velferdssenter, Jadeveien sykehjem, Sør-Tromsøya sykehjem og Mortensnes sykehjem med til sammen 323 plasser. Det vil være behov for sykehjemsplasser også i framtida. Men vi skal ikke bygge nye sykehjem slik vi gjorde det i 1981.

Vi vil også forsikre om at alle som ikke er i stand til å ta vare på seg selv, skal få den hjelpen de har krav på. Pleietrengende som ikke kan bo hjemme, skal få tilbud om omsorgsbolig eller sykehjemsplass. Kommunen støtter også flere nye boligprosjekt som er rettet inn mot eldre som er designet for å motvirke ensomhet. Sykehjemsplass er ikke nødvendigvis løsningen for eldre som er ensomme.

Forskning sier at 80 prosent av dem som bor på sykehjem har en demensdiagnose. Men er tradisjonelle sykehjem det beste tilbudet vi kan gi? Intensjonen har vært at det neste bo- og velferdssenteret som skal bygges i Tromsø, skal være tilpasset personer med demens. Ideen med demenslandsby er at beboerne skal kunne leve aktive liv, gå på butikken og kafeen eller gjøre andre ting de er vant til innenfor trygge rammer i bofellesskap sammensatt med tanke på folk som passer sammen.

I overkant av 5.500 personer mottok ulike omsorgstjenester fra Tromsø kommune i 2019. Dersom vi legger til grunn at en like stor andel av befolkningen skal ha samme tjenester i 2030 og 2040, vil dette utgjøre henholdsvis 8121 og 10746 personer, altså en dobling av dagens tjenestenivå Parallelt vet vi at aldersgruppene 67+ vil øke betydelig i årene fremover.

Det innebærer at enkelte deler av tjenesten vil oppleve en sterk vekst dersom vi i framtida løser oppgavene på samme måte som i dag. Med en videreføring av dagens tjenesteprofil vil vi ikke klare å yte god nok omsorg til alle grupper fordi aldersgruppen fra 67 år og oppover vil legge et betydelig beslag på ressursene på bekostning av andre grupper.

Derfor må vi satse mer på folkehelsetiltak, forebygging, tidlig innsats og rehabilitering. Vi må tilrettelegge tjenestene slik at de innbyr til mestring og selvhjulpenhet. I praksis innebærer dette at tjenester skal leveres på et tidlig tidspunkt og i et slikt omfang at behovet for mer komplekse tjenester reduseres og skyves fram i tid. Å klare seg selv lengst mulig i eget hjem gir bedre livskvalitet og utsetter mer inngripende tiltak i den enkelte persons liv. De aller fleste ønsker å klare seg selv lengst mulig og i størst mulig grad kunne være sjef i eget liv.

Tromsø kommune legger disse prinsippene til grunn i den nye overordna strategien for helse og omsorg som er under utarbeidelse. Dette er ikke nye prinsipper i helse og omsorg. Men vi konkretiserer nå i detalj hva som skal til for å lykkes med omstillingen. Og stikkordet her er velferds- og omsorgsboliger. Vi har utarbeidet en helt konkret behovsplan som sier hvor mange boliger som må bygges hvert år for at planen skal lykkes.

For å illustrere hva vi mener vil en videreføring av dagens tjenesteprofil føre til en mangel på 168 sykehjemsplasser i 2025, 357 i 2035 og 772 i 2040. Det betyr at det må etableres fire nye sykehjem med 160–180 plasser fram mot 2040. Det tilsvarer bygging av ett nytt sykehjem hvert femte år. Det må i tillegg etableres i gjennomsnitt 13 heldøgns omsorgsboliger pr. år for å dekke det samlede behovet for denne gruppen. Det vil sprenge alle økonomiske rammer og gå ut over alle andre som trenger omsorgs- og velferdstjenester, samt andre tjenester fra kommunen.

En dreining i tjenestetilbudet der vi viderefører piloten Framtidas helsetjenester i hjemmet, vil føre til at flere brukere kan bo hjemme lengre. Vi planlegger også for en større andel heldøgns plasser i omsorgsboliger til fordel for plasser på sykehjem. En framskriving av denne tjenesteprofilen viser at det samlede behovet for sykehjemsplasser reduseres med 118 plasser i 2040 sammenlignet med dagens tjenesteprofil. Behovet for nye sykehjem vil reduseres fra fire til to fram mot 2040. Denne strategien forutsetter at det bygges 16 heldøgns omsorgsboliger per år for å dekke behovet for den eldre del av befolkningen.

Så til slutt spørsmålet om Norske Kvinners Sanitetsforening eller Røde Kors skal kunne drive sykehjem i kommunen. Det har aldri vært en aktuell problemstilling og er følgelig ikke diskutert politisk. Vi kjenner heller ikke til at disse organisasjonene driver sykehjem i noen andre kommuner.

Når det gjelder forslaget om å la "andre ansvarlige organisasjoner" drifte Helsehuset, er svaret nei. Helsehuset er helt avgjørende for pasientforløpene i kommunen. Ingen kommuner overlater driften av sine helsehus til kommersielle organisasjoner. De ansatte på Helsehuset gjør en helt formidabel jobb. De ivaretar noen av de aller sykeste pasientene vi har. I en tid der absolutt alle har vært nødt til å være med på en økonomisk dugnad, har situasjonen på Helsehuset vært svært krevende for alle ansatte. De ansatte fortjener all honnør for den jobben de har gjort og fortsatt gjør.

I Tromsøerklæringa som ligger til grunn for den politiske styringen av byen, heter det at vi vil jobbe for solidaritet og aktivitet på tvers av generasjoner i lokalmiljøene, satse mer på forebygging, rehabilitering og sosial deltakelse. Dårlig psykisk helse hos eldre er et underkommunisert problem.

Det er en jobb som vil involvere hele kommuneorganisasjonen og som vil skape et bedre samfunn for alle i framtida.