Mitt håp er at det går opp for stadig flere at den norske modellen er i ferd med å rakne, og at vi må komme oss på beina og si fra.
Det er tre hendelser den siste tid som får meg til å tro at nå skjer det, nå våkner Likhets-Norge til liv. Først kom SSB med en knusende rapport om økt ulikhet, som slo fast at ulikheten har akselerert, forskjellene mellom formuende og arbeidsfolk er langt høyere enn man hittil har trodd. Den som trodde at vi levde i et noenlunde klasseløst samfunn tar mer og mer feil, viser det seg.
Så kom nyheten om at det ungarske lavprisselskapet Wizz skal begynne å fly innenriks i Norge. I utgangspunktet en god nyhet, konkurranse er det få eller ingen som har noe imot, riktignok under forutsetning av at man følger konkurransereglene. Det har ikke Wizz noen planer om, og det sier de rett ut: -Vi er et flyselskap uten fagforeninger, sa selskapets representant til E24.
Deretter kom NRK med en meget interessant artikkel om nusselige, koselige Hurtigruten, som tuter på sitt hyggelige vis hver dag ved innseiling til byene våre. Reportasjen viser en litt annen side, der Hurtigruten i tett samarbeid med Nærings- og fiskeridepartementet går skoene av seg for bøye regelverket så ettertrykkelig at noen får sin drøm oppfylt: Nemlig å stue korona-syke filippinere sammen i dobbeltrom på nederste dekk og be dem arbeide 70 timer i uka til 29 kroner timen.
Begrunnelsen er enkel: Slik gjør man det i internasjonal cruisefart, og hvis vi ikke får gjøre det samme med norskregistrerte skip, så taper vi. Og tape en slik kamp kan man jo ikke – det er jo tross alt typisk norsk å være god – så dermed fant man ut at Hurtigruten så visst kunne seile med internasjonale regler så lenge de anløp minst to havner i utlandet før de tok fatt på norskekysten.
Dermed ankrer Hurtigruta opp i en halvtime i en liten by utenfor Hamburg, uten å slippe folk på eller av, og sikrer seg dermed rett til å underbetale folk helt inntil det skammelige, med det norske flagget i hekken og den norske regjeringen i baugen. Norske fagforeninger gjør det de kan for å påpeke hva som er i ferd med å skje, men snakker for døve ører.
Denne utviklingen står i sterk kontrast til UDs eksportvare nummer én: Fortellingen om den norske modellen. Det fins ingenting våre diplomater liker bedre enn å reise rundt og fortelle om fortreffeligheten ved vår samfunnsordning. I all enkelhet går den ut på at vi har bygd opp et unikt samarbeid mellom bedriftseiere, myndigheter og arbeidsfolk.
Hvert år arbeider disse tre partene sammen, derav navnet trepartsmodellen, for å dele overskuddet av produksjonen vår på en mest mulig tjenlig måte, slik at alle får sin fortjente del. Modellen har vi brukt nesten 100 år på å bygge opp, etter at Gerhardsen og Tranmæl stod i spissen for de store arbeideropprørene i første halvdel av 1900-tallet.
Den gangen var frontene langt hardere enn vi ser i dag, streikene var store og hyppige, og partene omtalte hverandre med krigslignende metaforer. Men det viste seg å være nødvendig, viljen til å utnytte arbeidsfolk på det groveste var i høyeste grad til stede, og tanken om samarbeid og rettferdighet var generelt fraværende i det daværende borgerskap. Arbeiderne skulle knuses.
Men folket vant etter hvert fram, stemmeseddelen ble brukt aktivt for å rette opp skjevheter, og sakte men sikkert vokste det fram en bevissthet og en kunnskap om at vi kom lenger gjennom samarbeid og fellesskap. Det har bidratt til at vi i dag har en av de aller mest velutviklede velferdsstater i verden, og en økonomi de fleste misunner oss.
Det er godt mulig vi må justere oss inn mot trangere tider i landet når vi får flere eldre å stelle og færre oljefat å selge, men å sette oss 100 år tilbake ved å nekte arbeidere å organisere seg eller be folk om å «segla förutan løn», det må ikke få skje.
Vinteren bør brukes til å male paroler.