Kommentaren - Verdensdagen for psykisk helse

Hvordan går det med deg – sånn egentlig?

Vi har fortsatt en lang vei å gå. Og det er kleint og vanskelig å snakke om det.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

meninger

På forsommeren for ti år siden skrev jeg en kommentar i en annen publikasjon, der jeg fortalte at jeg selv gikk i terapi. Ingen big deal det, for all del. Den satt likevel langt inne, og den var et forsøksvis oppgjør med egen tabulegging av et tema jeg selv har prøvd å mane til åpenhet rundt i offentligheten om. Jeg ville bare ikke være en del av den åpenheten selv. Og sånn går no dagan i selvmotsigelsesland.

Det ligger dessuten en ehhh … angst i bunnen for å være intimitetstyranniserende, at man vil folk rundt skal slippe å høre om slikt.

I dag er det Verdensdagen for psykisk helse. Vi har så mange slike dager, og det kan fort gå inflasjon i dem. I dag er det også Verdensdagen mot dødsstraff og 10. september hadde vi Verdensdagen for selvmordsforebygging. Det kan gå litt i surr for noen hver, men felles for alle slike dager er at man ønsker litt sårt tiltrengt oppmerksomhet rundt noe man mener behøver å løftes frem.

Når det kommer til somatiske lidelser og sykdommer, har disse gjerne en egen dag, hver for seg. Prostata- og brystkreft, hiv/aids, hjerneslag, hjerte- og karsykdommer, migrene, Alzheimer, MS og så videre. Det er likevel ingen som ville lansert en Verdensdagen for somatisk helse. Det fremstår sågar litt lattervekkende. En egen dag for en så diger sekkepost, liksom.

Bare her skjønner man at det fortsatt er en lang vei å gå.

I år har man kommet frem til at Verdensdagen for psykisk helse skal ledsages av et motto. «Spør mer» er årets.

«Spør mer» er, hvis jeg har forstått det rett, ment som en oppfordring til å spørre folk mer hvordan de har det, i håp om at det skal gjøre det lettere for dem som blir spurt å snakke ut om hvordan de faktisk har det. Tanken er fin den, for all del. Og verden blir heller ikke verre av det. Men dette blir likevel som å bli enige om å være snille med hverandre. Problemet ligger dypere begravet.

Jeg har kommet i den alderen (48) at folk rundt meg får flere ondter, psykiske som fysiske. Det er den veien det går med oss alle, og jo eldre vi blir, jo mer tydelig blir det. Siden min aldersgruppe jevnt over er nokså ivrige i de sosiale mediene jeg selv digitalt frekventerer, er dette mer enn synlig. For folk blir syke. De aller fleste av oss.

De får diagnoser, brekker ben, opereres og blir innlagt på sykehus. Hjerteinfarkt, kreftbehandling, armer i fatle og transplantasjon. Fra enkle og udramatiske inngrep til alvorlige sykdommer med verst tenkelige utfall. Og de deler det med omverdenen, gjerne med et bilde fra sykesenga og med tommelen opp.

– Dette går bra, folkens! Ingen fare og er det noen som har tips om filmer på Netflix eller serier på HBO, det er jo noen dager, uker og måneder med rekonvalesens fremover.

Også takker de sykepleiere, leger og familien som alle har bidratt til å gjøre situasjonen lettere. Kommentarfeltene under er som regel av den fyldige sorten, med lykkønskninger og humoristiske hilsninger med snert.

Dette er udelt positivt, for all del. Poenget er bare å understreke hvor vanlig dette er. Har man somatiske lidelser er det, når det gjelder de fleste av dem iallfall (her finnes selvsagt unntak – peniskreft, hemoroider og trøbbel med avføringen er fortsatt et stykke unna), høyst akseptert med denne åpenheten.

Når man da vet at det er anslagsvis en halv million mennesker i landet som sliter psykisk, er det et besynderlig fravær av stemningsrapporter fra det psykiske. Selfier og tommelen-opp-bilder er vanskelig å forevige med tvangstrøye på seg, eller liggende fastspent i ei reimseng. Samme lystige stemningsrapporter fra polstrede rom eller venterommet før elektrosjokkbehandling.

Og det er ikke lett å snakke åpent om at man sliter med sosial angst, fobier, har noia for å gå på butikken, åpne vinduskonvolutter, snakke med folk eller at man gruer seg usaklig mye i uker og måneder til spesifikke årstider eller høytider, og at man frykter mobbing på skolen eller arbeidsplassen. Eller å gå ut med søpla eller bare noe så enkelt som å stå opp om morran.

Eller at en depresjon har bitt seg fast og stykkevis spiser opp selvtilliten og en sårt tiltrengt realitetsorientering, som forteller deg at du er mer enn bra og kul, at kroppen din er helt OK, at du er flink nok eller at du ikke trenger å ruse deg for å slippe unna smertene det er å kjenne på det.

Ingen samfunnslag, ingen yrkesgrupper, ingen landsdeler eller kjønn er forskånet. Akkurat som det er med selvmord, som later til å være ei evig kvern som maler i stykker minst 600 liv hvert eneste år i dette verdens beste og lykkeligste landet vi bor i. Å ha psykiske lidelser oppleves fortsatt som noe beslektet med svakhet, og de som lider er selv flittige og flinke til selv å bekrefte misoppfatningen.

Så det å spørre er bra, det. Og oppfordringen i dag til å bli flinkere til å spørre folk er en fin tanke. Klart det kan hjelpe. Jeg kan heller ikke huske at jeg har angret på at jeg spurte folk, så noe bra med det må det unektelig være.

Selv går jeg i terapi for tiende året på rad. Skammen ved det er mindre enn den var, men jeg sier fortsatt at jeg skal «til legen». Det er så mye enklere slik. Litt mindre pinlig, liksom. Så mitt forsett her blir å slutte med denne semi-løgnen. Jeg var derimot heldig som trakk en kølapp noen ropte opp nummeret på.

Jeg vet ærlig talt ikke om det hjelper, men jeg tror det. Det føles som et imaginært støttehjul, et ekstra verktøy i skuffen til å dytte seg selv videre på den kronglete veien vi kaller livet.

Så ta en telefon, send ei melding, dra på besøk eller skriv et brev eller en e-post. Anstrengelsen er garantert mye mindre enn størrelsen på hva det betyr for mottakeren. Og det kan være akkurat dette som vipper stemninga over i rett retning.

Ha ei god helg, alle sammen.