Fra sidelinja:

Om velfortjent sykdom og dødsfall

Jeg har alltid sett på de bibelske anmodningene om å elske sin fiende, og snu det andre kinnet til, som dypt umoralske etiske instrukser.

Som fortjent: - Jeg er enig i at Trump fikk som fortjent ved å bli smittet, skriver Dag Sørås.  Foto: Evan Vucci

meninger

Jeg har heller ingen innvendinger mot å snakke stygt om de døde, og jeg er ikke engang overbevist om at alle mennesker har livets rett. Det er samtidig ubehagelig å se folk godte seg over andres ulykke, hvor selvpåført denne ulykken enn måtte være.

Det er to digitale uvaner jeg de siste årene har blitt flinkere og flinkere til å unngå, nemlig det å google mitt eget navn, samt det å involvere meg i diskusjoner på sosiale medier. Kombinasjonen av brisenhet og kjedsomhet kan allikevel få meg til å bryte disse selvpåførte levereglene, og resultatet er sjeldent fruktbart.

Dag Sørås, spaltist  Foto: Svein Finneide

Forrige helg var intet unntak, da tidlig skjenkestopp etter ekstensive mengder gin tonic ledet meg inn i fristelsen. Jeg kom tilfeldigvis over Dagsavisen-skribent Magnus Forsbergs synspunkter på Donald Trumps koronasmitte, og kjente at det rykket i tommelfingrene. Forsberg skrev følgende på Twitter: «Jeg takler ikke den der "åååh det er så ufint å godte seg over at Trump har Covid"-greia. Det er privilegieblindt og viser null empati med alle ofrene for det Trump har gjort de siste fire årene. Det eneste menneskelige er å håpe han havner på respirator resten av livet».


Sett fra sidelinja

Av og til savner man litt helvete i livet sitt

Min daglige komfort er virkelig ofret på Covid-19-dugnadens alter.


Jeg er fortsatt usikker på hva som irriterte meg mest, den humørløse insisteringen, eller bruken av begrepet «privilegieblindt» (og all hyllest til skriveprogrammet mitt for at det merker den ordsammensetningen med rød strek).

Mitt svar var klokkerent i sin retoriske overlegenhet: «Du støtter åpenbart dødsstraff?» Dere kan ikke forestille dere mengdene sjokk og vantro da det viste seg at ikke alle fulgte mitt implisitte resonnement til sin logiske konklusjon. Her trodde jeg at alle tolket hverandre i beste mening på sosiale medier, og at mitt lett beduggede sinn var telepatisk overførbart til alle andre på Twitter. Med alle disse illusjonene knust, måtte jeg motvillig innrømme at det var mulig å misforstå hva jeg mente.

Tanken min var ganske enkelt at om du mener at et menneske fortjener å dø for sine ugjerninger, så støtter du i prinsippet dødsstraff. Og da mener jeg bokstavelig talt døden som straff. Jeg kunne åpenbart uttrykt meg klarere, og kanskje heller bare spurt om Forsberg mener Trump fortjener å dø.

Det jeg var mest interessert i var uansett hvorvidt dette reflekterte et prinsipielt syn, eller om dette krasse standpunktet var eksklusivt myntet på Trump. Mange har med god grunn snakket om såkalt «Trump derangement syndrome», hvor den slemme oransje mannen blir en slags representasjon for alt som er galt her i verden.


En sak med bare tapere

Det at avisene snoker rundt i sosiale medier for å finne ukens «snakkis» eller ikke-debatt er ikke noe nytt fenomen.


Jeg skjønner at det er gøy når Trump får Covid-19, etter månedsvis med kynisk virusforenektelse og inkompetent håndtering av krisen. Pandemien har kostet over en million menneskeliv på verdensbasis, og jeg har selv køddet med at et overveldende flertall av verdens befolkning vil anse prisen som verdt det, om den også tar livet av Trump.

Og for hva det er verdt, så er mitt syn på Trump at han er en narsissistisk sosiopat, og en hjerteløs, diktatorforherligende, demokratihatende rasistdemon. Jeg er med andre ord ingen fan. Men i rekken av amerikanske presidenter, så vet jeg ikke om Trump er den fremste i køen blant de som fortjener å betale med livet for sine udåder.


Sett fra sidelinja

Du er en hykler om du googler «personvern»

I krisetider er det fristende å overgi all kritisk tenking til fordel for mer grunnleggende overlevelsesinstinkt, men man bør alltid reflektere over hva man risikerer å miste i prosessen.


Forsberg skriver også at det er «typisk den såkalt «gode» venstresiden å ha sympati med flyktningbarn som blir satt i bur, men ikke med mannen som er ansvarlig for det». Etter denne logikken burde også Obama tilbringe resten av livet på respirator, da disse burene faktisk ble bygget under hans administrasjon i 2014.

Og jeg er enig i at Trump fikk som fortjent ved å bli smittet. Men ville den «gode» venstresiden godtet seg om Obama tilfeldigvis fikk bena blåst av i en sprengningsulykke, og forsvart feiringen med alle menneskelivene han ødela i droneangrep? Når jeg tenker meg om, er det ikke ironisk at JFK ble skutt? Med tanke på vietnamesere som led en tilsvarende skjebne under en meningsløs krig orkestrert av hans administrasjon?

Fordelen med å være en pen, velartikulert og liberal demokrat, er et større spillerom når det kommer til ugjerninger. Og jeg graver ikke opp gammel historie for å sette Trump i et bedre lys, men for å sette ham i kontekst.

Den britiske polemikeren Christopher Hitchens er en vi alle burde lære av når det kommer til å artikulere glede etter en fiendes bortgang. Dagen etter at den fundamentalistiske predikanten Jerry Falwell døde, sa Hitchens at det er synd at det ikke finnes et helvete for han å ende opp i. Videre påpekte Hitchens at om man hadde gitt Falwell klyster, så kunne man begravd de øvrige restene i en fyrstikkeske.

Om den gode venstresiden skriver tilsvarende ting om Trump etter at han er ferdig med sin skaderunde på jorden, så skal jeg retweete det av hele mitt hjerte. Men jeg vil aldri insistere på at det er det eneste menneskelige å gjøre.