EU, vår største og viktigste handelspartner, jobber nå med ny Arktispolitikk. Dette kommer samtidig som at andre stormakter satser på Arktis. Her står landsdelen vår ved et veiskille, for når verden kommer til Arktis, kommer det til å ha reelle effekter på vår region.

Et eksempel på disse mulige effektene, er at det under en debatt i Europaparlamentet, så sent som i 2017, ble foreslått å verne alt nord for polarsirkelen. Det ble også foreslått å innføre dyre godkjenninger og bærekraftsmerking av produkter produsert i Arktis. Heldigvis ble forslagene nedstemt, men på sikt kan forslag som dette faktisk verne oss i hjel. Mange politikere og byråkrater handler ut fra forestillingen om at klimaendringene i Arktis er forårsaket av aktivitet i Arktis.

Vi betraktes som et slags «ground zero» for miljøendringer, at det som gjenstår av Europas villmark er nord for Polarsirkelen, og at det er folketomt. Til en viss grad er dette sant. Vi er blant verdens tynnest befolkede områder, og vi har store og viktige områder med natur som må bevares. Samtidig er Arktis en region med moderne byer og levende distrikter. Vi sitter også på viktige ressurser, og tilgang til energiproduksjon som vil være helt essensiell i omstillingen til et grønt Europa.

Fullstendig vern av områdene nord for polarsirkelen er et ekstremt eksempel på mulig europeisk politikk, men det sier noe om utgangspunktet og kunnskapsnivået blant mange av politikerne som vedtar politikk som i aller høyeste grad påvirker oss. Hvis ikke vi i nord forteller hvordan det faktisk er her, at det er liv laga og at vi trenger en bærekraftig samfunnsutvikling for fremtida, hvem skal da gjøre det for oss?

Verdens interesse for Arktis har økt, spesielt det siste tiåret. Stadig nye land retter blikket mot nord. Nå ønsker USA, Frankrike, og andre nasjoner å si sitt om området. Russland ser på Arktis som sin viktigste region for vekst, og Kina ønsker å gjøre veien til ressursene og det europeiske markedet kortere. Trumps barduse uttalelser om å kjøpe Grønland er ferskt i minnet, og nå nettopp var Frankrikes president Macron, ute og snakket om deres deltakelse i Arktis. Derfor blir det nå interessant å se hva EU ønsker å oppnå med sin Arktispolitikk.

Politisk sett er klima og geopolitikk de store interessene i EU når det gjelder våre områder. Dette er en viktig grunn til at vi nordlendinger må være på ballen. Det er ikke gitt at EU, eller andre stormakter, ser behovet for bærekraftig bruk av det høye nord. Eller at de ser, eller vet, at det bor bra med folk i velutviklede samfunn. Da må vi vise EU at vi sitter på viktige ressurser som de trenger, og har sterke fagmiljøer og næringer som kan bidra til utvikling. Gjør vi ikke dette, er det en fare for at vi på sikt blir vernet i hjel.

Dersom vi utnytter muligheten, så kan EU bli en viktig tilrettelegger for bærekraftig utvikling og vekst i Arktis. Men for å bli hørt, må man også si ifra. Derfor trenger vi et sterkt engasjement fra både regionalt og lokalt hold, både fra næringsliv og organisasjoner. Det som er viktig for å ta vare på, og forbedre landsdelen, er bærekraftig utvikling. Hydrogenfabrikken som drives av vindkraft i Berlevåg og forskningsprosjektet i Harstad om selvstendig strømproduksjon i øysamfunn, er begge gode eksempler på samarbeidsprosjekter med støtte fra EU, som skaper kunnskap og arbeidsplasser i landsdelen.

I samtalen med EU må vi vise viktigheten av levende samfunn i Arktis. Det er ikke kinesiske shippingshavner, eller amerikanske militærbaser vi skal leve av i fremtiden. Det er handel og samarbeid med kontinentet. For at vi skal kunne bo i nord, utvikle bærekraftige samfunn og næringsliv, er det viktig at vi forteller at vi er her, og holder på med det vi gjør.

Ved Nord-Norges Europakontor jobber vi allerede med å tale landsdelens sak overfor EU, men vi trenger flere nordnorske stemmer som sier ifra om interessene våre. Hvis ikke kan mulighetene våre til å påvirke vår egen fremtid gå til spille, og vi kan havne i en vernemessig- og geopolitisk skvis.