Skal politikerne bli «smakspoliti» også nå?

Nei, men hva som tillates bygd er like fullt et politisk spørsmål, skriver ansvarlig redaktør Trond Haakensen.
meninger

Livet ser jammen herlig ut på illustrasjonene. Trærne står frodige og grønne overalt. Blomsterbedene bugner av all slags farger. Menneskene spaserer omslynget, glade og engasjerte. Det er blå himmel og en alltid skinnende sol, der familiene bruker de velutstyrte fellesarealene til alles fornøyelse. Man er sammen. Barna leker lykkelige.

Her er det knapt en bil å se. Ingen veistøv eller viltvoksende ugress. Ingen kjappe løsninger. Ingen sinte naboer som har fått utsikten sin redusert av vegger med billige, kjipe fasadeplater. Nei, i denne utgaven av Tromsø er det verken snøkaos, balsfjordvind eller unger med iskalde never og blaute sokker. Heller ingen skjemmende omgivelser, bare lekre materialer.

En verden med store mennesker og lave etasjer. En verden som langt fra gjenspeiler virkelighetens Tromsø.

Alle vet at denne verden kun eksisterer på tegnebrettet. Likevel virker det som om drømmeskisser gjentatte ganger har gitt politikerne håp om vellykkede prosjekter. At resultatet skal bli en suksess, ikke bare for utbyggerne, men også for de mange som skal bo eller arbeide der, eller de som tvinges til å se på det hver eneste dag.

Ikke rent sjelden har begeistringen forsvunnet som dugg for solen i prosessen fra visualiseringen på tegnebordet og frem til bygget står ferdig reist. Opp gjennom årene er det nok ingen som kjenner følelsen av å ha blitt lurt mer enn byens politikere, fordi resultatet som står materialisert i form av glass og betong knapt minner om det prosjektet de en gang ble forespeilet.

Nå ber medlemmene i kommune- og byutviklingskomiteen om en sterkere vektlegging av arkitektur og estetikk. Dette er nok begreper mange forbinder med noe umålbart, kanskje til og med noe nær identisk med «smak». I alle fall noe som vanskelig kan nedfelles i målbare kravspesifikasjoner.

Så skal politikerne bli «smakspoliti» også nå? Det bør de neppe bli. Det er selvfølgelig et spørsmål om graden av detaljregulering, men hva som tillates bygd er like fullt et politisk spørsmål. Det er politikerne som skal og må holdes ansvarlig for utviklingen av byen – også i de tilfeller der de har tillatt at den rene elendigheten er blitt bygd. Derfor bør de åpenbart bry seg også om estetiske kvaliteter i plan- og byggesaker.

Stortingspolitiker Stefan Heggelund (H) startet nylig en debatt om arkitektur i norske byer, der han i et intervju med Aftenposten påpeker: «Det er noe helt spesielt med bygninger. Det er ikke som musikk, hvor man bare kan bytte kanal. Det er ikke som en bok, som du kan legge fra deg hvis du ikke liker den. Bygninger, møteplasser og torg er vi nødt til å forholde oss til i tiår etter at de er reist. De står der, og vi bor der, går forbi dem eller jobber der. Vi har ikke noe alternativ til å forholde oss til dem.»

Det er interessante betraktninger om byrommet. Det kan legges til at det demokratiske aspektet ved arkitektur er uavhengig av om eierskapet er offentlig eller privat. Hvordan Tromsø ser ut – og skal se ut – er ikke utelukkende opp til hver enkelt grunneier eller utbygger. Det angår oss alle som bor og ferdes i byen. Det er ikke bare legitimt, men også ønskelig, at hele byen blander seg opp i hvordan byen bygges.

Er det greit med enda flere boligområder bygd opp av kun firkantede boliger med flate tak? Er det OK med enkle, billige fasadeløsninger på ruvende leilighetskomplekser. Er det ønskelig med store, nærmest evigvarige utbygningsprosjekter uten estetiske ambisjoner og krav til materialkvalitet?

At illustrasjoner må forplikte i den virkelige verden, burde fremstå som selvsagt. Om de ikke er identiske, så må tegningene i det minste samsvare med det som faktisk bygges, både når det gjelder fasadeuttrykk og terrengtilpassing. Men vel så viktig er det at kvalitet, arkitektur og estetikk vektlegges gjennom planprosessen. I fremlegget til byutviklingskomiteen påpekes det at Tromsø trenger en tydeligere arkitektur- og byplanstrategi og dessuten en lokalt tilpasset veileder for skjønnsmessig vurdering av estetikk og arkitektur.

Enkelte vil ha det til at Tromsø er en stygg by. Det synes ikke jeg. Men selv om det fins mange hederlige unntak, fremstår ikke byen som noe arkitektonisk perle. Tromsø trenger bestemmelser for utforming, arkitektur og estetikk, men slike bestemmelser avhenger av tilstrekkelig legitimitet blant folk. Da er det viktig at de skjønnsmessige vurderingene fremstår som tydelige og forutsigbare, både for utbyggere og for naboer.

Den varslede debatten er viktig og riktig. Det er som kjent for sent å diskutere når bygget alt er reist.