Debatt:

Varsler om kutt og nedlegging truer hele verdigrunnlaget som sykepleien er grunnlagt på

Svar til leder i helse- og velferdsutvalget, Gunhild Johansen, og avdelingsdirektør for helse og omsorg, Margrethe Kristiansens, innlegg i avisa ITromsø 08.10.20.

Anne-Marie Isaksen, sykepleier MNSc.  Foto: Privat

meninger

Jeg har arbeidet som sykepleier i hjemmesykepleien i Tromsø kommune i mange år. Dette er min egen erfaring fra praksisfeltet og jeg stiller derfor en del spørsmål med tanke på det som kommer frem i innlegget den 08.10.20.

Jeg skulle ønske at avdelingsdirektøren for helse og omsorg og leder i helse- og velferdsutvalget kunne vise litt mer forståelse for hvordan det kan oppleves for ansatte i helsetjenesten ute i kommunen, å måtte gi en tjeneste av lavere kvalitet på grunn av sparetiltak. Har dere snakket med sykepleierne, helsefagarbeiderne, pårørende og pasientene? Deres stemmer trenger også å bli hørt!

Det pågår en verdikonflikt! Kommunens ledere kommer med kortsiktige effektivitetskrav (her menes kroner og ører) på den ene siden og helsepersonell som ønsker å yte pleie og omsorg med best mulig faglig kvalitet på den andre siden. Konsekvensen blir at den enkelte sykepleier og helsefagarbeider må håndtere det økonomiske presset på toppen av manglende bemanning i helsetjenesten.

Varsler om kutt og nedlegging truer hele verdigrunnlaget som sykepleien er grunnlagt på! Jeg vet og har sett hvor hardt dette kan gå utover de som står nærmest pasientene. Jeg har sett mine medsøstre gråte. Noen får problemer med å sove om natten fordi de ikke vet hva som skjer.

Avdelingsdirektøren og leder sier: «Vi bruker mer penger på helse og omsorg enn det befolkningssammensetningen skulle tilsi og mer enn det vi har til rådighet». Kan dere være så snille å legge frem en offentlig oversikt over hvor mye penger vi bruker til pleie og omsorg nærmest pasientene og hvor mye vi bruker på kontrollfunksjoner, administrasjon og byråkrati?

Jeg regner med de fleste hadde fått hakeslepp hvis de hadde sett tallene! Det blir litt feil å si at vi bruker pengene på omsorg og helse når vi bruker flere millioner til andre ting. For eksempel så har en sykepleier ute i kommunen en avdelingsleder, enhetsleder, seksjonsleder, kommunaldirektør helse og omsorg og til sist en kommunedirektør over seg i organisasjonstrappa.

I tillegg har vi forvaltningskontoret (tildelingskontoret) hvor det er ansatt ca 80 saksbehandlere som har en kontrollfunksjon. Hvor mange ledere trenger vi egentlig? Har Tromsø kommune virkelig råd til denne eksklusive lederstilen når Robek banker på dørene? Og hvor ble det av tillitsreformen som ble vedtatt i kommunestyret for seks år siden? Det eneste som har skjedd på disse seks årene er at Tildelingskontoret har byttet navn til Forvaltningskontoret.

Min mor er hjelpepleier og har arbeidet 30 år i Tromsø kommune. I dag er hun pensjonist. Hun rister oppgitt på hodet når hun leser i mediene om hva som skjer i kommunen vår. Hun forstår ikke hvordan det prioriteres i dag. Hun forteller at hun aldri opplevde at det ble lagt ned et eneste sykehjem uten å ha et nytt som pasientene kunne flytte rett inn i. Hvordan kan dere legge ned et sykehjem før dere har fått på plass et nytt et? Slik det har blitt opplyst i mediene, vil det den dagen Kvaløysletta sykehjem legges ned stå til sammen ca 100 pasienter (med de som står i kø i dag) på venteliste for å få en langtidsplass! Hvor er det nye «bo og velferdssenteret» som skal erstatte fremtidas behov? Hvilke behov mener avdelingsdirektøren og leder at pasientene har i dag?

I artikkelen deres så snakkes det så varmt om å ta vare på «de ensomme eldre». Ifølge loven om kommunale helse- og omsorgstjenester § 3-2 skal kommunen tilby dagaktivitetstilbud til hjemmeboende personer med demens. Har alle kommunens eldre med demenssykdom et slikt tilbud? Hva med dagsentertilbudet? Hva med støttekontakter og besøkstjenester? Dette er jo gode virkemidler til å forebygge ensomhet. Trenger vi virkelig egne designende boliger for ensomme eldre? Hvem har penger til å bo der?

Får alle som har krav på det hjelp? En erfaring jeg har gjort meg er at pasienter som ønsker å bo hjemme, men som er avhengig av avansert sykepleie, må få hjelp fra sine pårørende. Er dette en god løsning for pasienter og pårørende? Er dette kvalitet? Er dette forsvarlig i lengden? Kan avdelinger på UNN be pårørende til pasientene komme å gi sine kjære intravenøs behandling i helgene for eksempel?

Et utviklingstrekk i kommunehelsetjenesten er at kommunene i sum har fått flere tyngre pasienter både faglig og ressursmessig. Jeg har også fått erfare at når kommunens helsetjeneste ikke har penger til å ansette flere sykepleiere så må pasienter flyttes på sykehjem. Er det rett med tanke på venstreforskyvning med hensikt til å la pasienter få være hjemme lengst mulig? De pasientene som ofte utskrives fra UNN er ikke lenger ferdig behandlet, men har kanskje akkurat startet på en ny behandling som må følges nøye med av sykepleiere. Hvis ikke kommunen har penger til å ansette flere ute i hjemmesykepleien så blir det en høyreforskyvning, altså en forskyvning over til sykehjemsomsorg.

Så hvordan kan både avdelingsdirektør og leder snakke så varmt om at pasientene skal få bo hjemme så lenge som mulig? Det henger ikke helt sammen med det virkelighetsbildet jeg sitter med etter lang erfaring i kommunen.

Rapporten om fremtidens kommunale helse- og velferdstilbud "Sjef i eige liv" (2019) sier at pasienter som bor hjemme og som trenger hjelp skal få den når de trenger det. Videre skal en da kunne mobilisere både naboer, familie, venner og frivillige til å bidra. Er en virkelig sjef i eget liv hvis en må be naboer, familie og venner om hjelp? Er det slik vi skal klare å drifte kommunehelsetjenesten i Tromsø kommune? Kanskje vi skal opprette et «mobiliseringskontor»?

Det er flott å lese om at dere vil satse mer på forebygging, folkehelsetiltak og rehabilitering, men for meg blir det kun ord skrevet på et papir, og ingenting mer enn det. Dessverre! Siden jeg begynte å arbeide i helse- og omsorgstjenesten for ca 16 år siden har det vært snakk om tidlig innsats, mestring og rehabilitering. I det daglige blir dette ofte prioritert bort fordi det ikke er ressurser til det. Vi strekker ikke til! Sannheten er den at vi driver minisykehus rundt omkring og med det så følger det oppgaver som en ikke kan skyve til siden for å trene med pasientene.

Rehabiliteringsavdelingen ved Helsehuset klarer ikke å rekruttere sykepleiere og må redusere i antall pasienter som kan få et slikt tilbud. Dette er jo stikk i strid med den flotte fremstillingen som ble fremlagt i debattinnlegget til avdelingsdirektøren og leder.

Jeg håper med dette innlegget å gi debatten en stemme fra praksis om hvordan det kan oppleves og tenkes også fra denne vinkelen. Jeg ønsker for fremtiden at kommunens ledere klarer å sette seg ned og inkludere de som har kjennskap til hvordan hverdagen er ute hos pasientene. Tromsø kommune må bestemme seg for hvilke oppgaver kommunen faktisk skal ha ansvaret for og hva som er viktig å prioritere!