Fra sidelinja:

Jan Bøhler har egentlig helt rett

Tidligere Ap-ordfører Herman Kristoffersen har gjort seg opp noen tanker om Arbeiderpartiet etter at Jan Bøhler takket for seg og meldte overgang til Sp.

SKRIVER OM ARBEIDERPARTIET: «Lite er vel bedre enn å bli kvitt Jan Bøhler», skriver Herman Kristoffersen.   Foto: Ole Martin Wold/Scanpix

meninger

Lite er vel bedre enn å bli kvitt Jan Bøhler. Denne oppkjeftige og langhårete typen fra Groruddalen har vi virkelig fått nok av.

I stedet for å jobbe for partiet sitt får han laget musikkvideoer med seg selv i hovedrollen, enda alle vet at han antakelig ikke eier sans for musikk. Jan Bøhler tror kanskje at alt her i verden dreier seg om Groruddalen. Går det bra der så går det bra for resten av landet også. Så enkelt tror han sikkert at livet er.

Den gamle tanta, partiet hans, var ikke god nok for ham. Han fikk det ikke som han ville der. Ble sikkert nedstemt i stortingsgruppa si mange ganger. Han satt faktisk på Stortinget etter det man har fått høre i det siste. Snart seksten år var han der uten at vi helt fikk med oss hva han foretok seg – med unntak av disse videoene. Slik sett holder han seg godt innenfor gjennomsnittet i den gruppa hvor det sitter utrolig mye lettglemt materiale fra før.

Er dette et tegn i tiden? Går Arbeiderpartiet opp i limingen nå? Er de gamle sakene om arbeid til alle og jobb nummer en, historie? Er fagbevegelsen en tilbakelagt størrelse? Hvor finner man i det hele tatt partiet nå om dagen?

La oss være ærlige. Jonas Gahr Støre er ikke Einar Gerhardsen. Han fronter partiet i dag fordi man ikke fant noen andre til å skyve foran seg. Han er en mangemillionær fra Jøtul-ovner mens Einar var nesten blakk. Eller man trodde i hvert fall det.

Det samme gjaldt de andre sjefene i partiet. De slet seg opp til Nordmarka, eller hvor det nå var. Laget bål og snakket politikk utafor hytteveggen i helgene. De levde spartansk som bare det, og de drakk ikke brennevin engang. Håkon Lie satte i stedet i seg en halv kopp blåbær hver eneste dag og levde nesten evig, den gamle og bitre knarken.

Hva med Jonas? Jonas bor antakelig så godt og rikt at NRK ikke kunne lage hjemme-hos reportasje av hans boforhold. Sindre Finnes derimot. Han satt hjemme i den sparsomme boligen til Erna, puslet med klesvasken og tømte oppvaskmaskinen. Gamla sjøl var på jobb og hentet hjem pengene.

Arbeiderpartiet tørker nå inn. Verkstedet som skapte politikk på heltid fungerer ikke lenger. En kile ser ut til være slått tvers igjennom hele partiet. Enten den heter AUF eller EU og utfordrer alle som i gamle dager trodde at partiet var en garanti for velstandsutvikling i landet vårt. Nå legger man seg heller tett på miljøbevegelsen og vil holde på med plast i havet, atomubåter, hyttetomter og CO₂.

Først kvittet man imidlertid seg med den gamle kronprinsen Trond Giske under Metoo-utrenskningen og sto kun igjen med Hadia Tajik som nestleder. En smart kvinne som dessverre aldri kommer til å bli elsket av velgerne. Trist, men bare spør rundt. Når det gjelder Jens Stoltenberg og Thorbjørn Jagland, så fant de seg levebrød et annet sted. Og hva er det med denne Bjørnar Skjæran fra Nordland? Ny nestleder er han blitt. Hva er det med ham? Lærer de ingenting om politikk i Bodø?

Nei. Ingen sier at vi må klone fram en industriarbeider som snakker fem språk og glir inn overalt hvor hen målbinder overklassen. Vi tror ikke på slikt lenger. Den eneren de eldste blant oss drømmer om, han eller hun, fins ikke og er bare et vagt minne fra fortiden.

Dessuten mener vi ikke det samme lenger, vi her ute. Den gamle politikken er nå blitt enda eldre og klinger ikke like godt som før. I det siste har endelig partiet forstått at en må foreta seg noe med jernbanen. Det tok mange titalls år før det demret for gjengen inne i Oslo at det lå et helt land utenfor byen.

Velgerne vil så gjerne være med på noe stort og visjonært, men de vet ikke helt hva. Det gjør åpenbart ikke Arbeiderpartiet heller.

Om kort tid kommer kanskje en ny EU-debatt. Ikke ved det kommende stortingsvalget, men neste. Vi vet allerede at den kommer til å befeste Senterpartiets fremgang på målingene. Det er rett og slett ikke «fair» at alle under førti ikke har vært med på en folkeavstemning om saken.

Argumentene er annerledes denne gangen også. Vi ser at miljøspørsmålene flyter lettere opp nå. EU er mye tøffere enn lille Norge, hvor vi ikke kommer i mål med våre egne planer engang. I dag er unionen et bolverk mot inhumanitet og diktatur i en verden der ingen ting er sikkert lenger.

Det er synd å si det, og det kommer nok til å irritere mange gode partifolk i Arbeiderpartiet, men Jan Bøhler har egentlig helt rett. Politiske partier er redskaper og ikke mål. Politikk skal føre til noe for noen. Problemet i dag er at mange ikke ser forskjell på partiene. Det er for likt og Jan Bøhler måtte sikkert lete lenge før han datt ned på et Senterparti som nesten ikke får stemmer i hovedstaden vår. KrF hadde allerede bestemt seg.

Kanskje bør også den gamle tanta hans ta en ny kikk på det politiske omlandet?