Kommunens verdige omsorg for sine pleietrengende innbyggere

Sylvia Labugt skriver her et åpent brev til Tromsø kommune, Avdeling for helse og omsorg og leder for Helse- og velferdsutvalget, Gunhild Johansen.

VELFERD: Sylvia Labugt retter spørsmål mot Gunhild Johansens utsagn.  Foto: Frank May / NTB scanpix

meninger

«iTromsø» 15. september var det igjen et oppslag om nedleggingen av Kvaløysletta sykehjem. Der ble det blant annet uttrykt tvil om realismen i å «overføre ansatte og beboere til andre sykehjem innen 1. januar 2021», og Gunhild Johansen innrømmer at eksakt dato kan være vanskelig å oppgi i og med at:

«Alle vet jo hva som gjør at sykehjemsplasser blir ledige, og det er umulig å planlegge i detalj». «Vi jobber med syke mennesker i en sårbar situasjon, og tar det lengre tid så tar det lengre tid».


Kanestrøm (Frp) om tidsfristen for å stenge Kvaløysletta sykehjem: – Det kommer ikke til å gå

Kvaløysletta sykehjem skal tømmes innen 1. januar, men verken enhetslederen, posisjonen eller opposisjonen har tro på at det lar seg gjøre.


Vi som ser dette utenfra, mener at nedstengingen av Kvaløysletta sykehjem er et uverdig overgrep mot beboerne og mot hele Kvaløya. Imidlertid har det vært skrevet og sagt mye om denne spesifikke saken, så vi skal derfor ikke dvele mer ved det her.

Men det som var nytt og særskilt interessant i denne artikkelen, var Johansens utsagn som her gjengis fra avisen:

«Planen på lang sikt er at folk ikke skal på sykehjem, men heller få hjelp hjemme eller flytte til omsorgsboliger hvis de trenger det. Det er slik trenden er i andre land, og slik skal det også bli i Tromsø».

Disse utsagnene leder oss til følgende spørsmål:

Finnes det noen grense for hvor dårlig pleietrengende mennesker kan være og fortsatt bare få hjemmehjelp/-sykepleie i eget hjem eller omsorgsbolig? Skal et gammelt og muligens enslig menneske, som ikke på noe vis er i stand til å ivareta sin egen eksistens, være overlatt til seg selv, og kanskje bare få besøk av kommunens hjelpende ånder tre, fire ganger om dagen/døgnet?

Kanskje vedkommende ikke er i stand til å bruke alarm eller annen helseteknologi. Våre refleksjoner er for øvrig at mennesker som omtrent ikke får kontakt med andre snakkende vesener i løpet av dagene, raskt blir veldig dårlig fysisk og psykisk, og relativt fort vil forsvinne fra de levendes tall. Er det slik kommunens politikere vil ha det? Er det noen politikere som skjønner at et sykehjem også kan dekke et visst sosialt behov for en syk/aldrende beboer?

UNDRES: Sylvia Labugt lurer på hvilken definisjon Helse- og velferdsutvalget legger i begrepet «verdig omsorg».  Foto: Tom Benjaminsen

Hvilke andre land (eventuelt kommuner i Norge) har avviklet sykehjem, og hvordan har situasjonen for de tungt pleietrengende der utviklet seg?

Hvilken definisjon legger Helse- og velferdsutvalget i begrepet «verdig omsorg»?

Kommunens politiske posisjon har tydeligvis som ufravikelig prinsipp at man ikke skal la «velferdsprofitører» ta del i helse- og omsorgstjenesten i kommunen. Dette er et prinsipp som mange av oss kan være enig i, men for oss blir det likevel uforståelig og prinsippet tilnærmet parodisk når man trekker dette så langt at ikke engang gamle, seriøse ideelle organisasjoner som Norske Kvinners Sanitetsforening eller Røde Kors, skal kunne drive for eksempel sykehjem her i kommunen. Egentlig kjenner vi ikke til om dette spørsmålet noen gang har vært fremmet. Men i lys av situasjonen som råder innen kommunens helse- og omsorgssektor for tida, alt fra nedlegging av sykehjem til alle varslene fra Helsehuset, mener vi det må være på høy tid å bringe inn andre ansvarlige organisasjoner for å ta hånd om denne velferdstjenesten som nå åpenbart lider. For oss, innbyggerne i kommunen, fremstår det nå som Tromsø kommune ikke er i stand til å ta hånd om pleietrengende mennesker.

Satser Tromsø kommune på enda mer omfattende bistand og hjelp fra mulige pårørende for å gi sine svake og pleietrengende innbyggere et «verdig liv» som politikere elsker å uttrykke det?