Forsvarlig saksbehandling i Troms og Finnmark fylkesting?

Jan Skogheim fra Sørreisa reagerer på hvordan fylkestinget bedriver saksbehandling.

KRISTISERER FYLKESKOMMUNEN: Innsenderen av dette debattinnlegget mener fagfolkenes innstilling ikke følges av de som styrer Troms og Finnmark fylkeskommune.   Foto: Ronald Johansen / iTromsø

meninger

Er saksbehandlingen i fylkestinget for Troms og Finnmark forsvarlig? Det er faktisk grunn til å stille seg spørsmålet. I kommunelovens § 11–12 «Reglement for saksbehandling» står det følgende å lese; «Kommunestyret og fylkestinget fastsetter selv et reglement med nærmere regler for saksbehandlingen i folkevalgte organer.»

Det er altså det folkevalgte organet selv som må ta stilling til om de synes en sak er forsvarlig utredet. I reglementet for Troms og Finnmark fylkesting er ikke forsvarlighet nevnt med et ord. Dette betyr at saker ikke trenger å være utredet i det hele tatt om flertallet i fylkestinget bestemmer at den er tilstrekkelig utredet. Ansvaret ligger altså på den enkelte representants moral og dømmekraft. Eller rettere sagt organets (fylkestingets flertall) samlede moral og dømmekraft.

Ifølge Kommunelovens § 34–1 kan organet, om de finner mangler ved sakens dokumenter, sende saken tilbake til administrasjonen for ny saksutredning. De kan altså gjøre det, men de må ikke. Det er med andre ord «den sterkestes (flertallets) rett» som gjelder. Det er disse sin dømmekraft og moral som legges til grunn for det som vedtas.

Administrasjonens leder har imidlertid et krav om (Kommunelovens § 23-2; «Administrasjonssjefen skal påse at de saker som legges fram for folkevalgte organer, er forsvarlig utredet, og at vedtak blir iverksatt. Administrasjonssjefen skal sørge for at administrasjonen drives i samsvar med lover, forskrifter og overordnede instrukser, og at den er gjenstand for betryggende kontroll.») forsvarlig saksbehandling. Men igjen; Det er fylkestingets folkevalgte som bestemmer om de mener en sak er forsvarlig utredet eller ikke.

I forarbeidene til Kommunelovens § 23 finnes en merknad om at den som legger fram en sak for politisk behandling har plikt til å gjøre oppmerksom på eventuelle svakheter og ufullstendigheter i saksfremlegget. Uttrykket tilstrekkelig utredet blir her brukt synonymt med forsvarlig utredet. Av tilstrekkelig utredet forstår en at saksutredningen skal gi tilstrekkelig informasjon for beslutningstakerne på beslutningstidspunktet slik at et vedtak kan fattes på en forsvarlig måte.

Det er forstemmende å se det som skjer i det nye fylket som styres av et flertall bestående av Ap, SV og Sp. Det virker nemlig sånn at de ikke er interessert i å ta realitetene om at de er blitt et fylke innover seg. Særlig vises dette i saker hvor kutt skal tas. Gjelder det gamle Finnmark tas kuttene der og ikke over hele det nye fylket. Det samme gjelder for gamle Troms. Et godt eksempel er saken om helårsferge mellom Botnhamn og Brensholmen. Der skal kuttene tas i Senja-regionen siden det er der flest mennesker blir berørt. Tror de.

Det virker heller ikke slik at politikerne, verken i gamle Troms eller gamle Finnmark, er særlig interessert i å bli tilstrekkelig opplyst om saken. Det virker heller ikke som om det er et «problem» at fagfolkenes innstilling ikke følges i saken. Jeg vil derfor spørre politikerne, og særlig de fra gamle Finnmark, hva denne likegyldigheten skyldes. For dere stemmer jo bare etter saksfremlegget fra fylkesrådet.

Og det selv om dere ikke kjenner saken annet enn fra fagfolkene i fylkeskommunen og et heller glissent saksfremlegg fra nevnte råd. Et råd dere hadde store vansker med å forholde dere til for bare kun kort tid siden. Det er grunn til å spørre seg om det finnes en stilltiende avtale om å «holde fingrene vekk fra vårt» mellom partene i de gamle fylkene siden ikke fagfolkenes innstilling ble tatt til følge.

Det farligste som finnes i et samfunn er likegyldigheten. Og kanskje særlig om det er våre folkevalgte som besitter den. Det virker dessverre som om flertallet i vårt fylkesting er angrepet både av likegyldighet og manglende ansvarsfølelse for menneskene som bor og lever sine liv på Malangshalvøya. Særlig når det eneste som teller ser ut til å være eventuelle vinterturister. Om de kommer da med dagens smittesituasjon og stadig mer vekslende værforhold.