Herman Kristoffersen lurer på hva som er poenget med borgerlig konfirmasjon i sin utmerkede spalte «Fra sidelinja» i iTromsø den 12 oktober. For ordens skyld skal jeg like gjerne med en gang få korrigere den godeste Herman med ordet borgerlig, da Human-Etisk forbund vedtok å skifte navn fra borgerlig til humanistisk konfirmasjon i september 2005. Bakgrunnen var tifoldig. For det første ville man innarbeide ordet humanisme synonymt med humanetikk og for det andre det faktum at borgerlig i stadig sterkere grad blir forbundet med høyresidens politikk og ikke med en livssynsbetraktning.
Så er det jo sånn at konfirmasjon har vært en rent kirkelig virksomhet helt fra middelalderen som katolsk sakrament for barn i 7-årsalderen og senere som luthersk bekreftelse av dåpen. Opprinnelig i den Lutherske tradisjon var Gud som bekrefter løftet som ble gitt ved dåpen og ikke konfirmanten. Det er først i den senere tid at også konfirmanten bekrefter dåpsløftet, et slags «vink» på Facebook altså.
I 1982 ble konfirmasjonen omgjort fra en gjensidig bekreftelse av dåpsløftet til å være en innføring i den kristne tro. Således er den humanistiske og den kristne konfirmasjonen like i den forstand at de begge er innføringer i deres respektive livssyn. Som for Human-Etisk forbunds del dreier seg om menneskerettigheter, etikk, toleranse, utfordringer i ungdomstiden og samfunnsansvar. Målsettingene er å oppmuntre ungdom til samfunnsansvar og styrke de humanistiske verdiene i samfunnet.
For både
hvermannsen og allemannsen er vel konfirmasjonen i større grad blitt en markering av overgangen fra barn til voksen enn en livssynsskolering. Herman Kristoffersen peker på konfirmasjonens muligheter for tilgang til penger og gaver, som jo helt sikkert ligger relativt langt framme i frontallappen til ungdommene, både de humane og de kristne vil jeg tro.
Men det er vel ikke så galt at man markerer denne overgangen med en fest, som man gjør i de fleste kulturer? Så er antakelig Herman og jeg enige om at omfanget og kostnadene til festen og gavene overskrider grensen for enhver fornuft som det ofte gjør i verdens rikeste land, der kjærlighet til barna uttrykkes gjennom gavenes pris og graden av takknemlighet vises i barnas entusiasme over gaven.
Men på ett punkt tillater jeg meg å protestere mot Herman når hans patos når store høyder i avsnittet: «Mange av disse konfirmantene er døpt i kirken med hele familien til stede. I stedet er de nå i hendene på Human-Etisk Forbund denne helgen, og får høre at de skal være snille og ta hensyn til andre. Noe, som for øvrig, også kommer fra kristendommen hvor det heter at vi skal prøve å ligne så godt vi kan på Gud, siden vi er skapt i hans bilde».
Hvis det er sant at de fleste er døpt i kirken med familien til stede må det være et uttrykk for en god utvikling mot voksenverden at ungdommen heller hengir seg til etikk og menneskerettigheter enn til å etterligne Gud. For de av verdens folkegrupper som hengir seg til Gud preges ikke akkurat av å være snille og ta hensyn til hverandre.
Den tydeligste doktrinen i kristendommen er ikke godhet, men at du ikke skal ha andre guder enn meg. Slikt blir det fort krangling av når man ikke enes om hvem Gud er. Derfor kan man like gjerne si at den humanistiske konfirmasjonen et fremskritt mot en fredeligere verden og da kan man med trygghet ønske ungdommen velkommen til voksenlivet.