Når støvet nå så smått har lagt seg etter den verste statue-debatten, går det kanskje an å kile inn noen tanker om saken uten at folk går av hengslene igjen. Saken har noen dimensjoner ved seg som kan være verd å dvele ved.
Det har nærmest blitt en årlig tradisjon at Kvinnefronten i Tromsø demonstrerer mot gatenavn-politikken i Tromsø sentrum, der kun én kvinnes navn har blitt funnet en gate verdig, nemlig Cora Sandel. Det hviler et ironiens skjær over at dette var en kvinne som ikke fant seg til rette i Tromsø – det er fristende å tro at navngivingen fant sted mot hennes vilje. Slikt får man aldri vite, men det er jo en artig tanke, om ikke annet.
Totalt sett er det nærmere seksti gatenavn i Tromsø kommune som har navn etter menn, mens det ifølge Wikipedia er seks kvinner. Hvis vi er greie kan vi ta med Rødhette også, siden Rødhettestien visstnok skal være oppkalt etter henne. Om lag ti prosent, altså. Noen vil si – eller, noen vil rope – at det er historieløst å endre noen av mannsgatene til kvinnegater.
Jeg vil spørre: Hvor historisk korrekt er det å fremstille byens mest fremragende innbyggere i et 90/10 forhold, kjønnsmessig? Det låter ko-ko, men kanskje noen har en forklaring som holder vann? En slik forklaring bør ikke bare si «sånn var det», men også si noe om hvorfor det fortsatt skal være sånn.
Gatenavn og statuer har mye av den samme historien ved seg – det er stort sett menn, de er stort sett besluttet oppført/navngitt av menn, og de fremstiller utelukkende solsiden av personene. Avisa Nordlys skrev for ikke lenge siden om de mørke sidene ved avisens grunnlegger, Alfred Eriksen. Det var ikke veldig vakkert, det som fremkom, men gatenavnet står og lyser like fullt.
Det er mulig det er min politiske legning som snakker, men jeg har personlig aldri skjønt poenget med å idolisere enkeltpersoner på dette viset. Det er få eller ingen mennesker i historien som har utført noe vesentlig for menneskeheten helt på egen hånd. De aller fleste som har oppnådd store ting har gjort det i samarbeid med andre. Forskere, polarhelter, krigshelter – de var alle en del av et lag.
Det fins sikkert folk som med hånden på hjertet vil hevde at de har utført så store ting, fullstendig på egen hånd, at de er en statue verdig. At de fortjener å stå på sokkel som et lysende eksempel på menneskelig perfeksjon, for alle kommende generasjoner å beundre. Det er et pussig sammentreff at disse folkene er nøyaktig de samme som vi øvrige mener er de siste som skal på sokkel.
Jeg skjønte heller aldri problemet med å diskutere statuepolitikken i landet. Det rare var at det var de selvoppnevnte forsvarerne av ytringsfriheten og kritikerne av cancel culture og hele hopprennet som kom helt over bordet da noen var så freidige at de ville diskutere Winston Churchill – for øvrig også et veinavn i Tromsø. Det skjønte jeg ingenting av – det er jo helt innafor å diskutere hvem som skal opp på sokkel – Hamsun for eksempel – er det ikke like naturlig å diskutere om noen skal ned?
Det foregår for øyeblikket en navnedebatt på Blindern i Oslo – akademia har innimellom en lei tendens til å hylle hverandre til det ytterst pinlige, blant annet ved å navngi bygg og rom. En oppegående student skrev om saken i Klassekampen denne uka, hvor hun blant annet pekte på hva det gjør med studenter fra ikke-akademiske familier å bevege seg i et landskap som hyller store akademiker-slekter og på det viset opprettholder en viss rangordning ved universitetet.
Hun foreslo å heller bruke barnehage-logikk på campus og gi byggene navn som Bjørnehiet og Blåklokke. Barnehager er sjelden tynget av kanoniserte overhoder, der lever leken og nysgjerrigheten lykkelig uvitende om Historien. På Senter for Utvikling og Miljø ved samme universitet har de droppet storhetene og gitt møterommene navnene som Glød, Frodig og Sval, som hver skal symbolisere både miljø- og akademiske ambisjoner.
Det eneste unntaket er undervisningssalen som fremdeles bærer navnet til filosofen Arne Næss, en av senterets sentrale figurer. Men som hans kone skal ha sagt på en tilstelning etter hans død, som gikk helt over stokk og stein i hyllest over den store mester: Nå får dere ta det med ro, Arne var for det meste en helt vanlig mann.