Jan Bøhler tok nylig en nøye regissert og svært offentlig overgang fra Arbeiderpartiet til Senterpartiet.

Den selvutnevnte talsmannen for hovedstadens østkantfolk har til nå vært mest kjent for å ta armhevinger på åpen gate, lage pinlige, hjemmelagde musikkvideoer, samt være den mest populære arbeiderpartipolitikeren for folk på ytre høyreside, siden han stort sett prater om innvandringsproblemer i Groruddalen.

En skulle tro at å være mannen bak sangen «Enkel type», som inneholder tekstlinjene «jeg er bare en enkel type, ålbings, ikke akkurat den dype, ingen sfinx, søren klype» i seg selv skulle diskvalifisere fra å være førstevalget til noe som helst, men Jan Bøhlers nye identitet som landets mest kjente urban-bonde førte umiddelbart til en bølge med mishagsytringer fra gamle partifeller som følte seg bedratt.

«For en jævla selvopptatt sviker» skrev bystyrerepresentant Andreas Halse på Twitter, og selv om han slettet og beklaget tweeten etterpå, er det grunn til å tro at Halse ga uttrykk for sine ærlige følelser.

Bytte av parti er heller ikke helt ukjent lokalt. Vår tidligere Ap-ordfører Hermann Kristoffersen var i mange år kommunestyrerepresentant for RV og i dagens kommunestyre sitter Jan Blomseth – en gang Fremskrittpartiets ordførerkandidat – og stemmer nei til ting på vegne av aktivistforeningen «Nei til bompenger», etter en offentlig skittentøyvask med sitt gamle parti.

På den nasjonale arena husker vi fra begynnelsen av nittitallet en skinnmager jypling med strittende lugg og John Lennon-briller som fremsto som SVs neste store håp, men i dag sitter Paul Chaffey godt plassert som statssekretær i Høyres regjering etter å ha skrevet kronikker for Minerva om viktigheten av økonomisk vekst og globalisering.

Sir Winston Churchill har en landsfaderstatus i Storbritannia etter sin innsats under andre verdenskrig. Hvor prinsippfast hans politiske standpunkter egentlig var, kan muligens diskuteres i og med at han byttet parti fra de konservative til de liberale i 1904, for siden å vende tilbake til «tories» i 1925.

Politikk handler i utgangspunktet om meninger og prinsipper, men partipolitikk kan saktens mange ganger utarte i like stor grad som forholdet mellom en fotballtilhenger og en fotballklubb: Har man først valgt side, støtter man laget sitt i ett og alt. Det er nok mange som etter et langt politisk liv setter seg ned og kommer til at det politiske engasjementet har blitt brukt til å støtte opp omkring ting en ikke kan gå god for personlig.

Fotball handler i stor grad om følelser. Å heie på et lag gir en mulighet til å slippe løs urmennesket og la tribalismen herje fritt. Gjort med et snev av fornuft kan supporterlivet være en ventil til å blåse følelseslivet rent i møte med opp- og nedturer, gleder og sorger i løpet av de vel 90 minuttene en fotballkamp varer. Slipper man djevelen på skuldra helt fri, kan det ende med vold og alle sjatteringer av dårlig oppførsel på den menneskelige emosjonspaletten.

Kombineres fotball med politikk eller religion, kan miksen være direkte livsfarlig. Her i trygge Tromsø kan man irritere seg over at Sebastian Tounekti fra Tromsdalen heller ville spille for Bodø/Glimt enn TIL, eller at det var i overkant raust av Steinar Nilsen å erklære at han ville heie på Halvdan Sivertsen-gjengen i møtet med AC Milan.

I skotske Glasgow er det imidlertid forbundet med livsfare å bytte side mellom gigantene Rangers og Celtic. Forklaringen er selvsagt sekterismen som har ridd Skottland og Irland som ei mare siden middelalderen. Blåkledde Rangers er protestanter og unionister, mens grønne Celtic er katolikker og separatister. Dermed kan man høre Rangersfansen gaule om «no surrender to the IRA» og Celtic-ultraene svare med å synge sin støtte til «Glasgow Celtic IRA» (ja, vi snakker om den irske republikanske arme her).

I denne suppa av politikk, religion og fotball – attpåtil på det langt mer politisk betente åttitallet – tok katolikken og mangeårig superstjerne for Celtic, Maurice «Mo» Johnston, overgang til protestantiske Rangers. Vel nok kom han via et gjestespill i franske Nantes, men overgangen ble sett på som det ultimate svik.

Johnston ble hatet av den grønne delen av byen og ironisk nok heller ikke tatt imot med åpne armer av de blå: Materialforvalteren hos Rangers nektet å gi «Super-Mo» utstyret hans på kampdager. På grunn av drapstrusler og generell uhygge, måtte spissen bo på hemmelig adresse og den dag i dag utviser Johnston stor forsiktighet ved besøk i hjembyen.

Det er ikke bare sport som kan få det til å koke over for folk. Fra musikkens verden huskes øyeblikket da Bob Dylan «gikk elektrisk». Visebølgen hadde slått over verden på sekstitallet og hver en park var fylt til randen med ustelte unge menn med pistrete bart og kassegitar som sang inderlig om verdensfred. Bevegelsens ukronede konge var Bob Dylan, som hadde satt standarden med sanger som «Blowing in the Wind» og «Masters of War».

Men plutselig ville ikke Bob være kassegitarentusiast lenger. I 1965 spilte han på hippie-arnestedet Newport Folk Festival og brukte elektrisk gitar til åpen misnøye blant tilhørerne, som anklaget Dylan for å ikke lenger skrive akustiske viser med politisk innhold. Under en turne i England ble Dylan endog møtt med Judas-tilrop.

Det er nemlig lite som får følelsene mer i sving enn opplevelsen av svik.

Noen svikere er så berømte at navnene deres er synonyme med forræderi. I denne kategorien har Norge den tvilsomme ære å være representert med vår egen Vidkun Quisling, hvis etternavn er uløselig knyttet til svikefull opptreden.

Hva er forskjellen på å endre standpunkt og å være en sviker? «Bare en idiot forandrer aldri mening», heter det, men svikeren skifter ikke side fordi han er blitt overbevist av andres argumenter, men fordi det er en personlig gevinst i sideskiftet.

Å være en som snur kappa etter vinden, er til og med et subjektiv på engelsk: å være en «turncoat». Tidenes mest kjente «turncoat» er Judas Iskariot, disippelen som forrådet Jesus. Ifølge Matteus-evangeliet, fikk Judas tretti sølvpenger for sviket.

Økonomiske motiver er et åpenbart motiv for å skifte side, men kanskje vel så viktig er jakten på makt. Jan Bøhler var i studietiden, i likhet med så mange av dagens mektige personer i Norge, erklært marxist-leninist. Kanskje var det erkjennelsen av at det er enklere å få maktposisjoner som aktivt medlem av Arbeiderpartiet som førte den påstått enkle fyren inn i maktens korridorer?

Og er det utenkelig at Arbeiderpartiets glideflukt nedover meningsmålingene, mens Senterpartiet stiger til værs i et uhørt tempo, har vært med på å danne beslutningsgrunnlag for årets mest omtalte overgang, uansett samfunns- eller idrettsgrein?

Ingen liker en sviker. Men aller, aller viktigst er det å være på vinnerlaget.