Åpent brev:

«Mammas hjerteskjærende hyl blir jeg aldri, aldri, å glemme. Bestemor er død»

Michelles bestemor ble funnet død hjemme. På telefonen hennes oppdaget familien at det var det registrert seks anrop til 113. Les barnebarnets brev til helseministeren her.

BER OM SVAR: Michelle Fredriksen, her avbildet sammen med bestemoren Vally Salo, har skrevet til helseministeren som følge av bestemorens dødsfall. Foto: Privat 

meninger

Kjære helse og omsorgsminister Bent Høie: I kjølvannet av korona, pressekonferanser og andre ting som foregår i din hverdag, håper jeg at du finner det i deg til å lese dette brevet.

NB! Les tilsvar fra AMK nederst under leserinnlegget.


Beates mor ringte 113 seks ganger før hun døde: – Hadde mamma blitt tatt på alvor ville hun ha vært i live i dag

AMK-sentralen sendte aldri ut ambulanse til Vally Irene Salo (73), som endte opp med å dø alene i sitt hjem.


31. desember 2019, timer før vi skal feire oss inn i det nye året, snakker jeg med mamma. Hun er bekymret. Bestemor, som var sammen med oss i jula og dro hjem 2. juledag med en lett forkjølelse, tar ikke telefonen.

Vi snakker sammen og selv om vi konkluderer med at bestemor sannsynligvis er litt slapp og medtatt etter julefeiring med storfamilien og forkjølelse, tenker vi det er greit å sende noen til henne og får hjemmetjenesten til å sjekke. Vi bor noen timers kjøring unna og ingen øvrig familie bor nærmere heller. Jeg får etter hvert beskjed om at noen er på tur til henne og mamma skal ringe meg og fortelle hvordan det går når hun vet. Kanskje telefonen hennes er ødelagt?

Mamma ringer ikke.

Etter en drøy time lurer jeg på om hun har glemt meg, jeg er jo tross alt også bekymret. Bestemor er som en ekstra mamma for meg. Båndet vi har sammen er helt spesielt, slik som bare barnebarn og bestemødre kan forstå. Jeg ringer mamma. Ingen svar. Jeg ringer pappa, og i løpet av de første tre sekundene av samtalen forstår jeg hva som har skjedd. Mammas hjerteskjærende hyl blir jeg aldri, aldri, å glemme.

Bestemor er død.

Men hvorfor?
En frisk, relativt sprek dame på 73 år uten noen kjente alvorlige sykdommer, og som var helt fin for bare fire dager siden, kan da ikke bare dø? I forvirringen i dagene som følger blir det mye google. Google foreslår infarkt. Slag. Slike ting som kan komme plutselig, hos friske mennesker, og bare ta dem vekk.

Men nei.

For, Bent, når vi kjører til bestemors bolig i Kåfjord, en ganske hjemmekoselig liten leilighet som lukter kjøttsuppe fra utsiden, og som alltid har friske blomster plantet ved inngangspartiet, er det for å finne klær til begravelsen. Obduksjonen er ikke klar, men salmer skal velges ut og begravelsen gjennomføres. Mens vi er der tenker jeg at det er ok å sjekke mobiltelefonen og til vår store overraskelse finner vi hele 6 anrop til 113 på mindre enn et døgn.

Det er det ingen som har sagt til oss.

Dagbøker blir sjekket, AMK-sentralen i Tromsø blir kontaktet, vi snakker med legevaktsentralen, lege i Kåfjord og alle som har vært eller kan være involvert. Vi må vite hva som har skjedd. Vi får et møte med AMK i Tromsø. Selv om møtet er avtalt på bakgrunn av at vi ønsker å høre lydloggen, bruker de veldig mye tid på å forklare rutiner og gjengi deres opplevelse av samtalene. Samtalene blir beskrevet som: «Hun ringer og vil snakke om tabletter så da sier vi at hun må ringe legevakten, bla, bla, bla, dette er grønt fordi vi følger en veileder».

De driver med brannslukking, Bent.

Det blir ikke tid til å høre noe logg og ikke er den klar heller. Påståelig, avtaler vi et nytt møte for å høre igjennom den. Og da forstår jeg det. Bortforklaringen. Ansvarsfraskrivelsen. Brannslukkingen.

Jeg skal ikke gå i detaljer i dette brevet for jeg sender deg uansett hele lydloggen som vedlegg slik at du kan lese selv. Men jeg ønsker å dra fram noen punkter.

I en samtale forteller hun at hun har tatt masse tabletter. Svaret er at dette må hun ta med legevakten. Jeg lurer på, om jeg ringer medisinsk nødtelefon og forteller at jeg «hangler og sjangler, har tatt masse tabletter og kaster opp», om de også blankt vil avvise meg uten å spørre meg hva jeg har tatt, hvor mye, når?


Slik var Vally Salos samtaler med AMK: – Jeg ligger på sofaen nå for jeg klarer ikke å komme meg opp

iTromsøs publiserer her den transkriberte lydloggen mellom AMK og Vally Salo. Etter at Salo ble funnet død oppdaget datteren at hun hadde tatt kontakt med 113 seks ganger i løpet av kort tid.


I en annen samtale er det tydelig at hun ikke klarer å gjøre rede for seg. Hun mumler, snakker utydelig og aner ikke når hun er født, men svarer ja når operatøren leser opp fødselsdatoen til slutt etter mangt et forsøk på å la henne svare selv. Bare dette alene burde være grunn nok til å sende ut en bil.

Videre er det mye vondt her og vondt der, noen ting går igjen, men hun har altså smerter mange steder og sier den er konstant. Hun sier også at hun ikke kommer seg opp, ikke klarer å sitte og ligger på sofaen uten å komme seg opp. Dette blir gjentatt ganske mange ganger. Hun har ligget her hele natten, og er ikke klar over at klokken er blitt halv seks på morgenkvisten.

Tenker vi at det er ok å la eldre, som er enslige i tillegg, ligge på sofaen uten å kunne røre seg i konstante smerter, hele natten? Operatøren tenkte det, og oppfordrer til å ringe legevakt kl. 8. Vedkommende sier faktisk, at «du klarer vel å slappe av i 2,5 timer?» Som om en hel natt i smerter ikke er nok, hva er vel 2,5 timer til?

I en senere samtale sier hun at hun MÅ til legen, at det blir mer og mer akutt ettersom tiden går, legen ringer henne ikke tilbake og hun har veldig vondt. Her får hun beskjed om å smøre seg med tålmodighet, for legen skal ringe i løpet av formiddagen.

At en operatør som jobber på medisinsk nødtelefon skal kunne be et menneske som omtaler sin egen situasjon som akutt om å være litt tålmodig, er det samme som at politiet skulle be deg holde linja å vente litt hvis du ringte inn for å fortelle at det var en bevæpnet inntrenger i boligen din.

Siste samtale, klokken 11.30 på formiddagen, cirka 12 timer etter første samtale til 113, er ikke bestemor klar over at hun har ringt 113. Hun tror hun har ringt legevaktsentralen og virker igjen forvirret. Operatøren virker oppgitt.

Dette blir hennes
siste samtale.

I anledningen verdensdagen for psykisk helse 10. oktober kjente jeg litt på en vond følelse, om at den fordømmende holdningen operatørene ved AMK sentralen i Tromsø hadde til bestemor, kanskje kunne være på grunn av hennes psykiske lidelse. Bestemor hadde en psykisk sykdom hun strevde og levde med i nesten hele sitt voksne liv. Og selv om jeg ikke kan bevise det, er jeg ganske sikker på at det fort kan bli en litt annen holdning til slike personer som gjentatt tar kontakt med hjelpeapparatene våre og kanskje ikke faller helt innenfor rammene.

For hun svarte
kanskje ikke «rett» på spørsmålene som ble stilt, det var kanskje litt vondt her og der, litt babbel, litt mumling og kanskje de til og med synes det var litt mas. Men det var reelt, det var akutt og det var ekte. Tross psykisk lidelse fortjente min bestemor å bli tatt på alvor i like stor grad som hvem som helst som var frisk. Og det ble hun ikke. Får operatørene som sitter ved AMK tilstrekkelig opplæring innenfor dette feltet?

Hvis det ikke
er et spørsmål om sortering og holdning til psykisk helse, er vi da mer inne på holdning til våre eldre? Er bestemor et eksempel på hvordan vi i dag i Norge skal behandle våre eldre? Bagatellisering – etterlate dem til å dø, ensomme i sine egne hjem?

Takk for alle år som skattebetaler og arbeidskraft, velkommen til pensjonistlivet og lykke til mot veien til ditt siste hvilested.

Bestemor var ikke
den første, og sikkert ikke den siste som hadde behov for hjelp og ikke fikk det. Sorgen er tung å bære og jeg kommer nok aldri over tapet av umistelige bestemor, men jeg håper uansett at noe kan komme ut av dette. Jeg håper først og fremst at du faktisk leste deg helt ned hit. Hvis ja, tusen takk for at du leste historien min.

Jeg har forstått at det er et mangelfullt samarbeid mellom legevaktsentralen og AMK. Hvor partene ikke vet hva den andre parten får opplyst. Dette må endres. For i smerter, forvirring og mer kan det fort bli gitt litt opplysninger hulter til bulter og man er kanskje ikke alltid konsekvent. Legevakt og 113 samarbeider tett og vil ha stort utbytte av å kunne sammenføye opplysninger for et mer helhetlig sykdomsbilde i de tilfeller hvor det er aktuelt. Slik som dette.

Om 113 hadde
kunne legge sammen symptomer fra seks samtaler ville man fort sett saken litt annerledes. Her burde det være en tydelig oversikt slik at uansett operatør har full kontroll på hvilke opplysninger pasienten har gitt ved tidligere kontakt.

AMK-sentralen i Tromsø har heldigvis sagt at de har forbedret rutinene sine og skal være mer obs på de som tar kontakt flere ganger. Dette er fint og flott, men i klage til helsetilsynet er det konkludert med at selv om det er flere avvik, har pasienten mottatt forsvarlig helsehjelp.

Nei. Det er ikke forsvarlig hvis det er en masse avvik fra god praksis, og faktisk, så hadde det hjulpet litt på å få høre at det hadde faktisk skjedd et regelbrudd. Ta litt ansvar. Graden av ansvarsfraskrivelse er høy. Altfor høy. Ei heller får vi klage på vedtaket. Dette burde vi få lov til. Saken burde vurderes på nytt.

Hvis dette er et spørsmål om økonomi, at det er så harde prioriteringer i helsevesenet at det må begrenses hvor og hvem som får ambulanse og hvem som klarer seg uten, så må vi kanskje droppe smør på brødskiva i kantina på Stortinget, for slik, kan vi IKKE ha det

For vet du hva som er dyrere enn å sende ut en ambulanse, Bent? En begravelse.


----

Slik svarer AMK på saken

I forbindelse med iTromsøs omtale av saken og intervju med Beate Frediksen mandag har AMK svart. Les deres svar nedenfor.

– Har operatørene ved AMK i dette tilfellet fulgt gjeldende praksis, eller har det skjedd en svikt i rutinene her?

– Vi har stor medfølelse med de pårørende, og vi har snakket med dem flere ganger etter dødsfallet. Blant annet har vi gjennomgått saken og hørt lydlogger sammen med dem her på sykehuset. AMK Tromsø har fulgt gjeldende praksis i denne saken, noe også Fylkesmannen nylig har konkludert med. I alle henvendelsene fra Vally Salo gjorde vi kartlegginger i henhold til nasjonale retningslinjer for medisinsk nødhjelp, og vi vurderte at pasientens tilstand var slik at hun ikke hadde behov for akutthjelp. Vi vurderte at hun selv var i stand til å ta kontakt med legevakt, og det ble avtalt at hun skulle kontakte dem, noe som også pasienten bekreftet. Etter hvert kontaktet AMK legevakten og fikk bekreftet at det var dialog mellom dem og pasienten, men vi ser at vi kunne gjort dette på et tidligere tidspunkt. Dette er også noe Fylkesmannen har påpekt. Vi har derfor forbedret rutinene våre rundt pasienter som henvender seg gjentatte ganger, sier AMKs avdelingsleder Ellen Dahlberg.

Ifølge Dahlberg ble Salo på et tidspunkt kontaktet av vakthavende legevaktlege i Kåfjord, men sier at Salo skal ha takket nei til legetilsyn, og at legevaktlegen skal ha blitt enig med Salo om at hun heller skulle få time hos fastlegen ved første anledning.

– Hvor høy er terskelen for å sende ut ambulanse til mennesker som opplyser å være i smerte, og fremstår omtåket/forvirret?

– Alle pasienter som trenger ambulanse får ambulanse, men AMK må kartlegge pasientenes tilstand, sette hastegrad, og deretter vurdere hvilke tiltak som er best egnet. Pasienter med hastegrad «vanlig» overføres ofte til legevakt. Hvis legevakt/legevaktlege vurderer at pasienten trenger ambulanse så bestiller de ambulanse fra AMK.

– Var Vally Irene Salos diagnostiserte psykiske lidelse noe som AMK-operatørene hadde kjennskap til, og kan dette ha påvirket operatørenes vurdering i noen retning?

– AMK har tilgang til å innhente flere opplysninger på pasienter som ringer 113. I denne hendelsen er det imidlertid ikke innhentet eller vektlagt noe rundt pasientens psykiske helse, da det ikke var oppfattet å være aktuell problemstilling.

Den aktuelle avdelingslederen ved AMK i Tromsø, som møtte Beate Fredriksen før og under gjennomlyttingen av samtalene, jobber ikke lenger ved UNN. Dette opplyser avdelingsleder ved AMK-sentralen, Ellen Dahlberg – som påpeker at vedkommendes avgang ikke har noen sammenheng med denne saken.