Lørdagskåseriet

Om å kjenne på sin indre snobb

Vi bærer alle i oss en forfengelighet for hva vi putter i handlekurven. Og det er vi menn som er de mest pretensiøse.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

meninger

-Du må ikke glemme å kjøpe popkorn!

Tekstmeldinga fra kona var ledsaget av et bilde fra en salgsannonse i herværende avis. Hun hadde ringet rundt bildet av popkornet med en rød ring. Posene kostet ti kroner stykk, de enorme posene med ferdigpoppet popkorn.

-Hvor mange poser?

Jeg svarte passivt og uentusiastisk, for liksom å understreke hvor uinteressert jeg var, og at det samtidig lå et underliggende håp om et lavt tall.

-10!

Svaret var av den energiske, befalende og smått passiv-aggressive sorten.

Jeg har aldri kjøpt ferdigpoppet popkorn i hele mitt liv. Og nå skulle jeg altså kjøpe det som viste seg å bli to stappfulle handleposer med det meningsløse og lettvektige søppelet. Jeg elsker kona, men av og til føler jeg at hun pusher grensene for å se om dette virkelig stemmer, at hun tester meg, om jeg elsker henne sånn helt på ordentlig.

Min manglende respons på siste melding ble derfor etterfulgt av et «Du elsker meg, ikke sant?» Pluss et sånn emoji-blunkefjes. Faens kvinnelist. Faens popkorn. Faens emojiblunkefjes. Her sto man foran et snacksideologisk veivalg, der ens egne, indre snobb og forfengelighet skulle veies opp mot en kjærlighet man har lovet at skal være ufravikelig i både gode og onde dager.

Dette var en av de onde dagene. Så det var bare å gå den lange og tunge veien til inngangspartiet, bytte ut handlekurven med ei vogn, fylle den med ferdigpoppet popkorn på salg og gå en duknakket kanossagang til kassaapparatet.

«Takk Gud for selvbetjente kassesystem!»

Jeg brølte det inni meg, men glemte sixpacken med fatøl jeg hadde i samme vogn. Ergo utløser det seg en alarm og et rødt blinkende lys på min stasjon når jeg begynte å skanne varene. Ei ung dame kommer ilende bort til meg for å fortelle datamaskinen at jeg er over 18 år. Så ler hun.

-Du er glad i popkorn?

Hun ler altfor selvsikkert, det onde kvinnemennesket. Jeg bare visste det, at noe sånt kom til å skje. Så mumler jeg en litt usammenhengende, og ikke spesielt troverdig, løgn om at jeg skal i barnebursdag. Også tenker jeg på hva de spør når folk kjøper Q-tips, kondomer eller ferdigstekte pannekaker i plast. Jeg hater at folk i butikker spør hva jeg skal gjøre med varene mine.

Å si at «det er til noen andre» vet jeg at ikke nytter. Da jeg i mitt forrige liv drev ei platesjappe skjedde dette stadig vekk. De som ba om å få pakket inn plater med Smurfehits, Love Song Collection, Tande Ps favoritter, Kenny G og panfløyteversjoner av Sting-låter, skulle selvsagt hjem og rådigge det, selv om de skamfullt bedyret at «det var til noen andre».

I dag sitter de sikkert bak låste dører i sine kjellere, gjemt bak strømmetjenestene og slipper unna skammen. Men jeg vet hvem dere er.

Da er det verre med flere kubikk ferdigpoppet popkorn på salg. På vei ut av butikken ser jeg ned. Jeg føler at alle peker på meg og ler. Popkornmannen, den gjerrige popkornmannen Egon, dagligvarekundenes Elefantmannen.

Jeg har mange slike tvangstanker basert på forfengelighet, og jeg er neppe alene. Kona vet at jeg hater å kjøpe Bamsemums og Cheeze-hearts (ostepop formet som hjerter), fordi jeg føler meg så barnslig og ekstremt lite mandig at jeg smuldrer inni meg. Likevel er det nettopp dette jeg kjøper til kona når jeg virkelig skal vise henne hvor stor kjærligheten faktisk er. Da vet hun at jeg har lidd. Da blir hun ekstra glad i meg.

Men popkorn, Bamsemums og hjerteformede ostepops er ingenting mot beslektede nevroser jeg kjenner til hos andre. På apoteket er det en rekke produkter som avslører bruk på unevnelige steder, og hvor proff de som jobber der enn måtte gi inntrykk av å være, vet man at de vet, og når man vet at de vet, vet man rett og slett litt for mye. De burde få selvbetjente kasser der også. Det er ikke rart folk kjøper Viagra, hemoroidekrem og prevensjon på nett.

En venn av meg spiller gitar i et populært, hardtslående rock’n’roll-band. Han nektet hardt å kjøpe dopapir i alle år. Det var noe hans kvinnelige samboer måtte gjøre for ham. Han mente at det var skadelig for hans image at det skulle sitte diverse folk rundt på forskjellige butikker og tenke på hva han skulle hjem og gjøre med alt dopapiret.

Det temmelig opplagte svaret «Dopapir brukes på do» ble replisert med et snøftende «Det er dét som er problemet». Etter hvert som det selvsagt ble slutt på både dopapir og forholdet som sådan, var det – ut over det rent følelsesmessige med selve bruddet – én sak alle venner lurte på. Vi visste jo om denne høyst forfengelige tvangsnevrosen, og motviljen til å kjøpe dopapir. Og nå bodde han alene. Og selv forfengelige, nysingle rockestjerner trenger dopapir.

En kveld, etter svært mange drinker, var det klart for skrifting blant venner. Nå skulle det frem, hvordan han løste problemet med å anskaffe seg dopapir på egen hånd. Etter vill gjetting (Servietter? Går du på bar? Betaler du noen for å gjøre det for deg?) kom det aparte svaret. I stedet for bare å si at han hadde vunnet over angsten, som han burde gjort, valgte han å være ærlig, som han ikke skulle vært.

Trikset var, sa han gravalvorlig og stolt, å kjøpe kjøkkenruller, og sage disse i to. Alle så ned. Det ble stille i fem minutter. Ikke en lyd. Man kunne kjenne ei blanding av medynk og moralsk fordømmelse i luften. Samt en beundring for både kreativitet og en ivrighet hinsides enhver fantasi. Det tok meg mange år å le av det. Det er virkelig trist at det er så lang ventetid på å få hjelp av en psykolog i dagens Norge.

En tidligere kollega av meg skulle kjøpe det pinligste av alt. Eller kondomer, som det også heter. Her nytter verken bortforklaringer eller noe. Unnskyldninger om alternativ bruk feies bare bort. Med rette. Talløse kampanjer og trusler om grusomme konsekvenser som graviditet og kjønnssykdommer hjelper selvsagt noe, men det er ikke nok. For det er og blir pinlig. Bamsemums, cheeze-hearts, Kenny G, ferdigpoppet popkorn og oppsagde kjøkkenruller kan ta seg en kjeks. De er ikke i nærheten, noen av dem.

Dette var dessuten før internett, og det var ikke kommet sånne fiffige automater på utestedene. Og her skulle tas … ehhh … forholdsregler. På vei til kassa slo det ham plutselig at kun å kjøpe kondomer ble litt for eksplisitt, at her måtte det kjøpes flere varer, for liksom å redusere den totale kondomprosenten i handelen, så han tok en u-sving og snasket med seg to ekstra varer etter innfallsmetoden.

Nå var det bare 33 prosent kondomer, 66 prosent var helt andre varer, så dette kom til å bra. Hva kunne gå galt, liksom.

Fremme i kassen igjen, legger han varene på rullebåndet, med kondomene underst. Den eldre dama i kassa ser først på varene, så på ham. Så ser hun ned på dem igjen, og retter blikket stivt mot ham, før hun himler med øynene og rister oppgitt på hodet. Moralsk indignert skanner hun varene og sier totalprisen. «For en fyr», liksom. Og det var da det slo ham at innfallsmetoden hadde spilt ham et puss. Kondomer, et nummer Donald Duck og en banan virker jo ikke spesielt friskt. Det gjør ikke det.

Som den kvinnelige teatersjefen så klokt sang: Det e hardt å være mainn.