Fra sidelinja:

Tommelen ned for samtlige menn

Kunst og kultur er det svakeste og samtidig det sterkeste vi har i våre samfunn, for det er her vi viser hvem vi egentlig er. Det er fra kunsten og kulturen skråblikkene kommer.
meninger

Det er i slike sammenhenger at vi tør le av vårt selvhøytidelige vesen og tro at det gjelder noen andre enn en selv. Det er derfor ytterst gledelig at det siver koronapenger inn i kultursektoren nå om dagen. Tretten stykker i Tromsø får nå 100.000 kroner hver for å skape noe som er dyrebart og viktig for oss.

Ifølge avisen var det bare kvinner som nådde helt opp denne gangen. Menn som søkte på disse midlene fikk tommelen ned alle sammen. De holder rett og slett ikke mål etter det de kunstneriske rådene innenfor kulturrådet mener. Mulig det. Vi får vel ha tillit til at de brukte sitt beste skjønn denne gangen.

Disse 13 tromsøværingene har fått 100.000 kroner i korona-kunstnerstipend

Som følge av koronasituasjonen lyste Kulturrådet i sommer ut ekstraordinære stipend på 100.000 kroner til kunstnere. Det kom inn nesten 3.700 søknader, mange fikk avslag og stipendene er nå delt ut til 679 kunstnere over hele landet – 13 av de bor i Tromsø.


Kanskje trodde også de mannlige søkerne at dette var lettvinte penger og med det brukte den velkjente harelabben på søknaden sin. Mens kvinnene som visste hvor utrolig vanskelig det kan være å få noe av de offentlige tilskuddsordningene, gjorde som de skulle, og la ved en fyldig dokumentasjon slik at alle fikk det de hadde bedt om.

Ikke vet jeg, men dommen er falt og den kan vise seg å få visse konsekvenser.

Spaltist Herman Kristoffersen  Foto: Knut Jenssen

Nå visste vel ikke kulturrådet hvordan det sto til med Tromsø og kunstnerne her i byen. De tok vel utgangspunkt i et større omland og så kom byen Tromsø ut som den gjorde uten at noen ville det slik. Kvinnene var vel bare dyktigere og mer stønadsberettigete enn de mennene som stilte opp med søknadene sine.

Slik fikk vi vite at i en større sammenheng så går byens kulturelle kvinner sine mannlige kolleger en høy gang. I dag kommer det en melding ut av dette som er temmelig avslørende for de mannlige kulturarbeiderne våre. De må faktisk skjerpe seg betydelig for at noen i kulturrådet i det hele tatt skal se dem. Nå sleper de etter sine kvinnelige kolleger med avslagene sine.

Få vet hvem som bemanner de rådene som tar disse beslutningene som belønnet våre kvinnelige søkere så rundelig denne gangen, men det gjør ikke så mye. Vi får tro at de har gjort en samvittighetsfull jobb og banet veien for ny og spennende kunst og kultur de neste årene. Hvilket kjønn søkerne har da, spiller vel en mindre rolle. Det får vi bære over med.

Etter det en etter hvert får vite, visste ingen i selve det sentrale kulturrådet hvordan dommene falt når det ble brutt ned på byer, men altså tretten mot null ble det denne gangen i Tromsø.

Noe som er mye viktigere enn dette, er hvordan den tiden vi lever i nå vil forandre oss. Kommer vi noen gang tilbake til det vi trodde var normalen? Den tiden da vi kunne reise dit vi ville og oppleve andres tanker og synspunkter. Nå stoppes lengselen ved landegrensene.

Stadig oppleves det at mennesker rundt oss er fornøyde med tingenes tilstand. Vi var veldig raske med å sette egne begrensninger på vår utforskertrang. Stemmene utenfra ble tause og alt vi har nå er fjernsynet og internett til å orientere oss i en urolig verden. Vi kan ikke stole på medietrykket som velter inn over oss, vi må finne vår egen smale og kronglete vei gjennom virkeligheten der ute på planeten.

Da er det kunstnerne blir så utrolig mye viktigere enn de har vært før. Spørsmål må hele tiden stilles om hvem vi og resten av verden egentlig er. Våre innestengte samfunn blir til et slags skip som bare tar inn vann og synker sakte og sikkert. Ingen øser lenger og holder oss flytende. Vi må huske at den massive informasjonen om verden der ute vi hadde ga oss en viss innsikt. Før den brått ble kappet av slik at stillheten etterpå kunne kvele oss.

Det verste er at mange av oss, av ulike grunner, liker de dem ser og håper at det fortsetter slik også når en eventuell vaksine mot styggedommen kommer. Det er det aller mest skremmende når det kommer til stykket.

Hvorfor er det blitt slik? Hva var det i oss mennesker som gjorde det mulig å bli slik? Samtidig er vi i et privilegert hjørne av verden hvor nesten ingen lider farlig nød slik den fins andre steder. Vi behersker Korona, vi utrydder fattigdom hos oss selv etter beste evne.

Asylsøkere kommer ikke lenger til våre breddegrader. Og det er mange av oss såre fornøyd med. Holder vi i virkeligheten på med å skape oss en egen verden hvor vi ikke behøver å tenke på hvordan det står til andre steder? Hvordan vil selvtilfredsheten og oljerikdommen vår utvikle seg? Og hva gjør vi med den fjernheten og tomheten dette skaper?

Det er kanskje her de saftigste stykkene til kunst og kulturfeltet er. Da får vi bære over med kjønn og den slags i vår lille andedam. Ja, det var trist at det ble slik, men ingen visste hva den andre gjorde. Kanskje var det heller slik at det var kulturlivet i Tromsø som dummet seg ut? Og da menn spesielt.