Ved UiTs nye senter for forskningsdrevet innovasjon skal vi søke løsninger slik at fiskeriene skal kunne anvende «smarte», bionedbrytbare materialer som reduserer og på sikt fjerner dagens plastproblem.

Vi blir med selvsyn og via media påminnet daglig om at vi «drukner» i plastsøppel. Årets TV-aksjon gikk til inntekt for Verdens naturfond, WWF. De hadde valgt et brennhett tema med stor viktighet lokalt og globalt – også for Norges renommé utad: «Med konkrete tiltak der problemene er størst, skal årets TV-aksjon ta plasten ved rota». Dette støtter vi selvsagt, selv om vi har en annen tilnærming.

Introduksjonen av «vidunder-materialet» syntetisk plast har på mange vis endret vårt levesett. Vi omgis av utallige former av plastbaserte materialer som nylon, terylene, etylen og annet i konfeksjon, møbler, transportmidler, husholdningsartikler, elektronikk, kosmetikk og så videre. Bare se rundt deg der du bor, jobber eller ferierer – det er plast overalt og det er vanskelig å peke på hva vi kan unnvære for å opprettholde måten vi lever på.

I fiskerinæringa er materialer av syntetisk plast å anse som helt avgjørende for effektivitet og verdiskaping. Uansett fiskeri i verden finner du nesten utelukkende plastbaserte fangstredskaper. Nye og sterke, syntetiske materialer til produksjon av tråd, nett og tauverk revolusjonerte fiskeriene og forklarer mye av den formidable økningen i de marine fiskeriene fra 20 millioner tonn i 1950 til ca. 180 millioner tonn i dag. Men utviklingen har hatt sin pris og satt faretruende avtrykk i naturen.

Bildet av at vi høster våre viktige fiskeressurser fra rene og friske havområder blir til stadighet utfordret med bilder av «plastsøppel-berg». Dessverre stammer en stor andel av innsamla marint søppel fra fiskerinæringa selv. Den industrielle måten å anvende petrokjemikalier på for å fremstille plast til produksjon av syntetfibre som blir til tråd, nett og tauverk, gjør at nedbrytingstiden i det marine miljøet blir svært lang. Miljødirektoratet anslår at f.eks. en fiskeline av nylon vil ha en levetid på flere hundre år om den havner på havets bunn. Den brytes gradvis ned til mindre bestanddeler, og endeproduktet mikro- og nanoplast blir værende i det marine miljøet langt inn i evigheten.

Det at stadig flere engasjerer seg i strandrydding hjelper menneskeheten med å bli bevisste på problemet. Håpet er at alle, inklusive samtlige aktører i fiskerinæringa, vil være med på å gjøre et kjempeløft for det marine miljøet. En del av plastbasert søppel flyter på eller nær overflaten. Noe av dette ender opp som strandsøppel.

Men, det aller meste av plastavfall fra husholdninger, fra landbasert industri, tapte fiskeredskaper og deler av slike vil dessverre være praktisk umulig å få tak i. Vi skyver på en vegg av miljøødeleggende avfall og en dag ramler den over oss. Etter snart 70 år med moderne, plastbaserte fangstredskaper, vil de negative effektene dukke opp på rekke og rad i årene framover.

UiT skal lede Senter for nedbrytbar plast for anvendelse i fiskeri og akvakultur. Dette senteret for forskningsdrevet innovasjon (SFI) er en stor satsing over de neste åtte årene, som er støttet av Norges forskningsråd og skal utføres i samarbeid med forskningsmiljøer og aktører tilknyttet fiskerinæringa.

Vår ambisjon er å finne løsninger for at våre framtidige fiskerier i størst mulig grad anvender «smarte», bionedbrytbare materialer som vil forsvinne over en viss tid. Endeproduktene skal bli ufarlige substanser som mineraler, vann og CO2. Bio-nedbrytbare materialer er selvsagt ingen «vaksine» mot plastforurensing, men gradvis introduksjon og anvendelse av slike materialer vil redusere og eliminere mange av de problemene vi sliter med nå.

Den norske fiskerinæringen står for produksjon av 3,5-3,8 millioner tonn sjømat hvert eneste år. Eksportverdien alene nærmer seg 110 milliarder kroner, noe som tilsvarer en produksjon på minst 2 millioner kroner for hver direkte ansatt i sjømatindustrien. I tillegg kommer alle ringvirkningene av aktiviteten i både privat og offentlig sektor. Om vi steller oss fornuftig og utvikler fiskerinæringa på en bærekraftig måte, er det forventet at verdiskapinga i denne delen av norsk næringsliv vil kunne mangedobles innen 2050.

Vi kan selvsagt ikke stoppe fiskeriene for å redde miljøet. Med mål å drive fiskeriene effektivt, kan vi ikke gå tilbake til naturfibre som bomull, sisal, hamp, og lignende. Men, den bitre sannhet sniker seg inn i erkjennelsen av at alle verdens fiskerier står overfor en enorm utfordring. Vi må finne løsninger som kan forhindre ytterligere skader på naturens mangfold, biodiversiteten og økosystemer, og potensielt utbytte i form av fangst ved bl.a. å redusere og forhindre spøkelsesfiske.

I den årlige oppsamlingen av tapte fiskeredskaper som utføres i regi av Fiskeridirektoratet tas det opp hundrevis av tapte fiskegarn, teiner og tonnevis med nett og tauverk. Mer enn 22 000 fiskegarn har blitt plukket opp siden 1983. Det meste er funnet på store dyp langs egga-kanten fra Stadt og nord mot Bjørnøya. Dette «usynlige søppelet» havner i havets dyp og langs bunnen og fører i mange tilfeller til spøkelsesfiske, eller skjult beskatning, av både fisk og skalldyr. Det økonomiske tapet kan være betydelig – og trolig i mange millioners klassen bare i norsk fiskerisektor. Det haster derfor med å utvikle gode løsninger.

Norge er i en særstilling ved at vi er en sjømatnasjon og har ambisjoner om å være verdensledende også på dette feltet. I vår moderne fiskerinæring vil krav til effektivitet og inntjening gjøre at fiskegarn, nett til trål og snurrevad, liner, tau til iler, snurrevad-tau, oppdrettsnøter, grunntau til bunntrål, etc. må regelmessig skiftes ut på grunn av slitasje. Generelt kan vi si at levetiden til ulike fiskeredskaper varierer med brukstid og hvor hardt de anvendes. Vi snakker i realiteten om levetid opptil flere år og ned til bare en enkelt sesong. Hvorfor må disse da lages av «evigvarende» plast når levetiden er så begrenset?

Bildet kan bli uoversiktlig når vi bombarderes med negative inntrykk om tilstanden i verdens hav og de mange synlige skadevirkningene av plast-søppel. Med tanke på framtidig høsting fra det marine matfatet, så finnes trolig det største problemet i dypet eller på bunnen allerede. Forskere beregner at opp mot 90 prosent av alt marint plastavfall ligger der. Vi må sette «alle kluter til» om vi skal kunne gjøre en forskjell. Vi er mange på lag med WWF om at vi må jobbe målrettet og effektivt for å bevare miljøet. Konsortiet bak SFI bionedbrytbar plast skal bidra så godt vi kan med å ta det onde ved roten.