Legen Andreas Wahl Blomkvist ved rusavdelingen Åsgård i Tromsø mener at aktiv dødshjelp burde legaliseres i Norge. Det skrives i iTromsø (11.10.2020) at en av hovedtrekkene i Blomkvist sin holdningsendring i saken om aktiv dødshjelp var en sterk erfaring med en eldre pasient. Pasienten hadde ingen utsikter til medisinsk bedring, og maktet til sist å tørste seg til døde i sitt eget hjem.
Blomkvist sier angående dette: «Jeg reflekterte over om han ikke heller kunne avslutte livet sitt på egne premisser. Da ville han ha sluppet en uke med unødvendig lidelse.»
Samtidig står det klart i første paragraf i de etiske reglene for Legeforeningen at: «Leger skal verne om livets helse. Legen skal helbrede, lindre og trøste.» Ved å fremme aktiv dødshjelp vil en strekke seg utenfor mandatet og rammene til den medisinske praksis, og i rake motsetning blande seg med en bøddels hovedmandat i praksisen med å avslutte menneskeliv.
Debatten angående aktiv dødshjelp lider av et av den moderne moralfilosofiens største skavanker, nemlig et manglende hierarki av verdier. Mange ganger koker etiske diskusjoner i dag enten ned til hvordan man skal kalkulere konsekvensene av en handling i form av vellyst og smerte eller til hvordan man skal handle på en måte som kan gjøres til en allmenngyldig lov. Når man ser på moralske diskusjoner på denne måten kan man gå glipp av et viktig aspekt ved etikken, nemlig at det er et naturlig hierarki når det kommer til hvordan ulike verdier forholder seg til hverandre.
Dersom man gir seg selv tid til å tenke nøye etter, vil enhver kunne se at livet er et høyere gode enn materiell, fysisk eller psykisk velbehag. Til tross for at et menneske kan bli berøvet mye av det som gjør livet komfortabelt, vil de fleste kunne være enig i at livet er et høyere gode som man gjør rett i å holde fast i, skjønt en frigjørelse fra livets lidelser til tider kan være en sterk fristelse til å ønske en ende på det hele.
I seg selv trenger ikke sistnevnte å være noe negativt. Selv den fromme nordlandsdikteren og presten Petter Dass sukker i sin «Klagesang» at han «ønsker tidt all verdens vei» og at han «ønsker døden, dør dog ei». Det er naturlig, gjennomgripende og menneskelig å ønske frigjørelse fra lidelse. Likevel er ikke Dass’ klagesang et ønske om aktiv dødshjelp. For Dass med sitt kristne verdisyn forstår både at livet er et høyere gode og at det er en gave som han ikke selv kan gjøre hva han vil med. Han vet at det ikke er han som skal avgjøre når den siste timen har kommet, men at denne saken tilkommer Han som har gitt livet og er opphav til alt som er.
Professoren i filosofi Thomas A. Cavanaugh understreker at ved å fremme aktiv dødshjelp viser en samtidig i liten grad hensyn til effektene dette kan ha på de som er suicidale. Mangelen på hensyn vil uansett den lettsinnene, utenkelige og pessimistiske oppfatningen som motiverer en til aktiv dødshjelp: At døden er svaret på komplekse menneskelige problemer.
Ønsker vi et samfunn som står opp for livets verdi og opptrer preventivt i møte med folk som er suicidale? Personer som erfarer sterk lidelse og motgang trenger å høre at de har en høy verdi, at de betyr noe og at de ikke må ta sitt eget liv. La oss heller dyrke et samfunn som løfter frem livsfremmende verdier og ikke en kynisk motsetning.