Behovet for investeringer og dekkelegging er enormt, ikke minst i flere viktige sjømatkorridorer med økende transport. Nasjonen har aldri brukt mer penger på samferdsel enn nå, men nivåforskjellen mellom riksveinett og fylkesveinett øker for hver dag. Hvorfor skjer dette?
Store samferdselsprosjekt i regi av regjering/stat har hatt en sterk prioritering, og her har ikke minst store prosjekt i sør vært prioritert med de store pengene. Samtidig kan vi i nord også glede oss over et riksveinett som har fått store utbedringer de siste 20 årene.
Over et lengre tidsrom i statlig politikk er stadig større ansvar for fylkesveinettet overført til fylkene. Større ansvar, men ingen flere midler i rammene til å takle et raskt økende forfall. Troms Finnmark mangler 10–12 milliarder for å ruste opp fylkesveinettet. Viktige sjømatkorridorer er i stort forfall, mens nasjonale politikere snakker om vekst og utvikling i nord som en bærebjelke for nasjonen.
Hvordan henger dette sammen? Handler det om mangel på forståelse eller er det rett og slett mangel på respekt for de av oss som arbeider, lever og beveger oss langs et fylkesveinett som ikke ivaretar sikkerheten verken for folk eller varer?
Dessverre må vi fortsette å beskrive arbeidsforholdene til yrkessjåfører som hver dag i vinterhalvåret klorer seg fast i fjellhyllene av redsel for å kjøre utafor, eller redsel for å sette andres liv i fare.
Vi må fortsette å beskrive hvordan lokale og regionale politikere hver dag får kjeft fra innbyggerne for et forfallent fylkesveinett. Dette er folk som har ansvar for å forvalte fellesskapets risiko, og som ikke kan forsvare et låneopptak på 10–12 milliarder.
Skredsikring eller skredtårn?
Onsdag 21 oktober dro jeg på befaring til Ibestad og hadde samtaler med folk og næringsliv, og ble vitne til en virkelighetsbeskrivelse på nasjonens skam. Her ser vi deler av et fylkesveinett hvor liv og helse ofte er i fare, ikke minst i vinterhalvåret. Slik kan vi ikke ha det.
Det finnes ingen vei utenom at staten må bevilge mer penger til å bygge ut fylkesveinettet og fjerne etterslepet. For vi har ikke en egen pengepresse på bakrommet i fylkeskommunen. Verken i Tromsø eller i Vadsø. Men vi lever ved verdens beste matfat, og vi er mange som ønsker å bo og arbeide i vår landsdel. Men da må det være mulig å skape seg et levebrød, og det må være mulig å frakte levebrødet ut på markedet.
Regjeringen har både ansvaret og mulighet til å gjøre noe med situasjonen. Men så langt er det bare ord. Av ordene er vi alle i ferd med å bli lutfattige. Både bedrifter, samfunnene og i siste instans staten selv. Dagens situasjon er en skam for nasjonen.
Kom med pengan til oss, så skal vi fjerne etterslepet på fylkesveinettet!