Fra sidelinja:

Hvordan få råd til å bo i byen

Koronaen har lagt en demper på det aller meste, unntatt husprisene.

FLYTT PÅ LANDET: Spaltist Stein-Gunnar Bondevik mener at å flytte på landet kan være nøkkelen til å komme inn på boligmarkedet, han gjorde selv det.   Foto: Fjellanger Widerøe/ PEM-FWI-37321

meninger

Ikke så rart, kanskje, i et land der store deler av befolkningen har beholdt lønna, samtidig som renta stuper mot nye bunnivå. Det har ledet til nok en debatt om hvor dyrt det er å bo i byene, her må noe gjøres. Mon det, men kan det være slik at høye huspriser i byene har noe godt ved seg også?

La meg bare raskt avvæpne enslige nyutdannede og andre unge som ikke har oppsparte midler eller rike foreldre – jeg tar ikke til orde for at prisene i byene skal få leve sitt frie liv i all evighet, til glede for de rikeste av oss. Det bør absolutt være en oppgave for bykommunene, av mange forskjellige årsaker, å finne måter å komme rundt markedsmekanismene slik at vanlige folk får mulighet til å kjøpe noe så grunnleggende som et vanlig tak over hodet.

Spaltist Stein-Gunnar Bondevik   Foto: RONALD JOHANSEN



Når det er sagt – dette er ikke nytt. Da jeg var ferdigstudert lektor i engelsk i Tromsø midt på nittitallet, var det ikke i mine tanker at jeg – selv om vi var to og alt i orden, ikke engang en betalingsanmerkning – skulle ha råd til å kjøpe hus i Tromsø. Jeg hadde nok med studielånet etter seks år på campus, her gjaldt det å komme seg i jobb og begynne å spare.

Ifølge DNB ble det i 2015 satt rekord i antall unge boligkjøpere, hele 84 prosent av innbyggere over 25 år hadde investert i egen bolig, et tall som hadde steget gjennom hele 2000-tallet, til tross for enorm boligprisvekst. De siste 20 årene har en gjennomsnittlig bolig kostet mellom 4–6 ganger gjennomsnittlig inntekt. Men i motsetning til tidligere har faktisk dagens boligeiere mer igjen i lønnsposen hver måned, fordi renta har vært vedvarende lav.

Det som er nytt er altså ikke et dramatisk hopp i boligprisene i forhold til inntekt, men innføringen av økt krav til egenkapital. Man kan ikke låne til pipa lenger, i dag må en finansiere både mønsåsen og raftkassen selv. Men er det nødvendigvis ille for individet eller samfunnet at de unge, nyutdannede må tilbringe noen år utenfor byen for å legge seg opp egenkapital?

Jeg har en venn hvis datter er nyutdannet fra Universitetet i Oslo. Flink dame, men sliter likevel med å få seg jobb i Oslo. Da faren tipset om at det muligens fantes en jobb for henne på Hamar, ble det raskt avfeid, der kan man jo ikke bo. Jeg tenderer til å være enig, det er en skrikende mangel på både hav og fjell på Hamar, men leseren skjønner sikkert poenget.

Selv (jeg vet, må unngå da-jeg-var-ung-fella, men klarer ikke å la være) bodde jeg med familien i fem år i Balestrand i Sogn og Fjordane etter studiene. Her fantes det jobb på en videregående skole, noe som ga fin erfaring og god mulighet til å legge seg opp penger – husleia i Balestrand er ikke all verden. For øvrig et veldig fint sted som jeg anbefaler andre nyutdannede, eller hvem som helst egentlig, å flytte til dersom Vestlandet frister.

Vi ble huseiere først i en alder av 33, en gul og kul enebolig på Finnsnes. Der ble det nok en bra periode på en fin plass med mange flotte folk, før vi etter hvert følte at både tida og økonomien var riktig til å prøve oss som innbyggere i Tromsø igjen, 12 år etter endte studier i samme by. Årene i Balestrand og på Finnsnes var en fin og lærerik reise som jeg ikke ville vært foruten. Det er slett ingen ulempe å ha opplevd livet utenfor sentrum.

Jeg tok med denne høyst private lille beretningen fordi jeg mener den er akkurat like relevant i dag som for 25 år siden. Løsningen for oss som var ung og nyutdannet lå i søke ut av byen, her var det gode jobber og billig å bo. Akkurat som i dag. Det fins hundrevis av kommuner som skriker etter unge folk med god kompetanse. Sortland kommune gir bonus på 60.000 kroner, mens Høyanger kommune tilbyr 150.000 kroner til sykepleiere som vil jobbe i kommunen. Det blir fort egenkapital av sånt.

Jeg skjønner godt at det sitter litt inne for en byungdom å pakke snippesken og dra på landet. En mindre plass har mindre av alt, sånn er det. Samtidig er det lettere å slippe til i ansvarsfulle roller og få erfaringer man må vente i mange tiår på i byen. Slikt gir også en type kapital, som kan være vel så verdifull som egenkapital, når man vender tilbake til byen.

Eller forblir på Sortland. Sånt skjer.