Kommentaren:

Når nettene blir lange

Mørketida blir mørkere enn den vanligvis har vært. Det har allerede rukket å bli en klisjé, men det stemmer åkkesom. For nå henger alvoret over oss. Igjen.

  Foto: Tegning av Odd Klaudiussen

meninger

12. mars 2020 vil for ettertiden være en mørk merkedag. En fjern nyhet om et virus i Kina hadde i løpet av kort tid blitt til en pandemi som veltet innover resten av verden, fra storbyer i Europa, Afrika og Amerika, til grisgrendte strøk og øysamfunn i Norge.

Pressekonferansen fra regjeringen og FHI, da man fikk beskjed om en svært omfattende nedstenging av samfunnet, hadde et alvor ved seg man assosierte til krig og unntakstilstand. Det ble sågar anvendt krigsretorikk, at dette var «en kamp vi skulle kjempe og vinne», men der fienden for første gang var felles, verden over. Fra Wuhan til Rjukan.

Det måtte tas grep. Her på berget lyktes vi ganske godt også. Sakte, men sikkert, klarte vi å holde viruset i sjakk og begrense skadeomfanget. Myndigheter, næringsliv, rikspresse og lokale medier og folk flest var stort sett sammen om dette.

Norge hadde relativt lave smitte- og dødstall. Det gikk mot lysere tider, i dobbelt forstand. Vår og sommer kom, man kunne være ute, smittetallene gikk ned. Sakte kunne vi myke opp smitteverntiltakene, og livene kunne returnere til noe som lignet det normale.

Man kunne gå ut og ta seg noen øl, spise på restaurant og se konserter med redusert publikumsantall. Deler av idretten kom i gang. Samtidig slet de som bare juling rett over grensa, mens dødstallene i Storbritannia og USA eskalerte til nye høyder.

På vei inn i mørketiden, mens vi pepres ned med tiltagende styrke av annonser for diverse varer til advent og jul, er vi likevel tilbake der vi begynte, og nå henger de mørke skyene over oss igjen. Det er lett å bli frustrert og det er lett å bli forbanna.

Er alt vi har forsaket, og alt vi har lagt ned av såkalt dugnadsinnsats, forgjeves? Måtte dere dra til Syden? Måtte dere ha digre hjemmefester? Måtte dere påvise at vi stammer fra huleboere og lage fest i ei grotte? Måtte dere bli så dritings på byen? Måtte dere feire halloween akkurat som før?

Har du sittet på hjemmekontor siden mars, har du hatt en jobb og en hverdag med massiv oppmerksomhet rundt énmetersregel, praktisert streng håndhygiene og fulgt alle offentlige råd, er det en harme man må skjønne at mange kjenner på, når vi nå rykker tilbake til start.

Jeg er helt enig i at de som har blitt smittet ikke skal føle på noen skam. De må få hjelp, og arbeidet med smittesporing må kobles på. Begynner folk å vegre seg mot testing, som følge av skambelagt skyldfølelse, kollapser det bare. Det suverent viktigste nå er å forhindre mer smitte, og det hjelper bare om vi gjør det sammen.

Denne gangen blir det bare enda vanskeligere. Mange har merket denne perioden hardt på kropp og sinn. Mange er forbanna slitne og lei av hjemmekontor, og nå er det lenge til de kan møte venner kolleger. Arbeid handler om mer enn bare å stemple inn og tjene penger.

Derfor er det bare fordummende når TV2 pumper ut gladsaken «Hjemmekontor gjør Christian (43) så effektiv at han glemmer lunsjen – Flere som digger hjemmekontor? (smiley med solbriller)».

Skjermdump fra TV2s Facebook 

Og spør folk som jobber i utelivsbransjen, i helsevesenet, som er sjåfører, kulturarbeidere og andre som ikke engang har muligheten til å ha hjemmekontor. Det tærer på, både psykisk og økonomisk. I tillegg har vi enslige, ensomme og folk som lever i hjem der de fra før sliter med alvorlige utfordringer.

Det har vært mye snakk om dugnadsbegrepet i denne perioden, nasjonalordet som er norskere enn Grandiosa med brunost. Og det er et fint ord, for all del. Men konseptet dugnad fordrer at alle deltar og drar lasset samme vei.

Applaus og indre jubel for helsepersonell og de som utfyller livsviktige oppgaver er lett å være med på. Personlig har jeg også en soft spot for dem som jobber i utelivs- og konsertbransjen, to bransjer som henger tett sammen, og som i mange år sørget for mat på bordet i undertegnedes husholdning.

Få bransjer har måttet forholde seg til mer regelendringer, begrensninger og økonomiske tap enn denne gjengen. Og de har lydig fulgt myndigheters råd og anmodninger. Når de nå blir bedt om å stenge mange timer tidligere, og stoppe inntaket av folk etter klokka 22, skjønner man at det blir tøft. Mange har gått dukken allerede. Flere vil bukke under i den kommende tiden.

Selvmotsigelsene fra myndighetshold er dessuten til å ta og føle på. Når man deler ut millioner i turnéstøtte til artister, stiller serveringsstedene knallharde krav, sender ut kommunale representanter med linjal for å sørge for at avstand mellom gjestene overholdes, og samtidig ber publikum om å holde seg hjemme, blir det krevende for bransjen.

Derfor må staten være raus med sine økonomiske støtteordninger. Hittil har regjeringen blitt dratt etter ørene fra Stortinget i mange av disse begrensende kompensasjonstiltakene, og det hadde vært fint om man nå slapp dette, for en gjeng som har spilt på lag hele veien.

Også kan man samtidig lange ut en lusing eller tusen til alle de gjestene som bare har gitt faen, stimlet seg sammen i køer og utvekslet kroppsvæsker og økt faren for smittespredning.

Når politiet i Tromsø sist helg fikk tre utrykningskjøretøy satt ut av spill, for at de måtte desinfiseres av oppkast fra drita halloween-festdeltagere, er det sannelig deprimerende. Da pulveriseres dugnadskoden fullstendig.

Det kan dessuten være verdt å banke inn i nøtta på hverandre, at alle disse begrensningene, tiltakene og påbud/forbud som nå tres over hodene våre, er ment å beskytte de mest utsatte, de syke og eldre, de som faktisk risikerer liv og helse. Det er for dem dette krafttaket er satt i sving. Ikke for at noen har lyst til å være kjip med dem som fortsatt er frisk og rask.

Det er like fullt ikke håpløst her på berget. Vi har bedre forutsetninger enn de fleste til å takle dette. Vi har allerede et godt utviklet helsesystem. Vi bor mer spredt enn det som er vanlig i andre land. Selv i byer bor vi mer adskilte. Vi kysser og klemmer ikke hverandre i utrengsmål. Vi har gode, teknologiske løsninger som kan holde skole og utdanningssystem i gang. Vi har penger på bok.

Og det viktigste av alt – det har bare blitt enda tydeligere de siste dagene, med et land der motsetningene og polariseringen river nasjonen i to – vi er ikke så verst til å stå sammen når det røyner på. Og om halvannen måned snur sola igjen.