Arbeiderpartiets Hadia Tajik fortjener annerkjennelse for å ha snakket om noe som er så tabubelagt at det er få som orker å snakke om det. I etterkant av intervjuet på «Lindmo» i forbindelse med boklanseringen, fortalte Tajik om tilstanden endometriose, en sykdom få har hørt om, selv om den faktisk er veldig vanlig.

For Hadia Tajik selv handler historien om hvordan sykdommen har preget parets ønske om å få barn, og de store emosjonelle påkjenningene som hele prosessen med assistert befruktning medfører. Etter at Hadia Tajik delte sin historie har flere kvinner fulgt på, det er bra, vi trenger større åpenhet og mindre tabu knyttet til kvinnehelse. Hvorfor er det så sensasjonelt når skistjerner snakker om menstruasjonssyklus, østrogen og hormoner i ubalanse?

Svaret henger sannsynligvis sammen med at vi har en forstemmende liten åpenhet rundt forhold som faktisk gjelder halve jordas befolkning. Tiril Eckhoff og Ingrid Tandrevold hylles for åpenheten rundt temaet, men det burde strengt tatt vært like naturlig å snakke om mensen som astma blant både skistjerner og øvrige folk.

Det er all grunn til å påstå at tabuet knyttet til kvinners helse fører til store mørketall, og i andre enden finner vi unge jenter som står i fare for å droppe ut av skolen som følge av helt vanlige og utbredte somatiske sykdommer, med de åpenbare problematiske følgende det medfører for jentene selv, og de kostandene frafallet fører med seg for fellesskapet.

Det er mye jenter ikke vet om egen kropp, og det minner om 1950-tallet at disse jentene henvises til venninner, kjerringråd og kvinneguiden for å finne svar. Noen studier anslår at så mange som 20 prosent av alle kvinner har endometriose i ulik grad. Endometriose er livmorslimhinne som forviller seg til andre steder i bukhulen og medfører betennelsestilstander og sterke smerter.

Symptomene på endometriose kan ligne sterke menstruasjonssmerter, derfor er det mange kvinner med denne tilstanden som opplever å ikke få hjelp. De får høre at det er vanlig å ha smerter i forbindelse med menstruasjon. De får ingen behandling, og tilstanden får derfor fortsette å utvikle seg og kan medføre skade på andre organer og redusere kvinnens evne til å bli gravid.

Endometriose er bare ett eksempel. Kvinnehelse begrenser seg ikke bare til de reproduktive organene. Muskel- og skjelettlidelser og kronisk utmattelsessyndrom er eksempler på andre tilstander som ikke utelukkende rammer kvinner, men som er overrepresentert blant kvinner. Felles for disse er stor mangel på kunnskap om diagnose- og behandlingsmetoder.

Mangelen på forskning og kunnskap på disse områdene medfører at altfor mange kvinner går til legen og får høre at «det sitter nok bare i hodet». Det tar i snitt syv år å få stilt diagnosen endometriose. Pasienter med kronisk utmattelsessyndrom må i snitt vente 3 år før diagnosen blir stilt. Dette er før vi har kommet dit at man kan snakke om behandling, og bare et par helt konkrete eksempler. For unge kvinner kan dette medføre at livet settes på pause i svært definerende år i et liv.

Før vi har sikret oss tilstrekkelig kunnskap og kompetanse om diagnostisering og behandling av tilstander som rammer kvinner i stor skala, kan vi heller ikke forvente at langtidssykemeldings- og uførestatistikken vil rikke seg en millimeter.

Kunnskap om kvinnehelse er ikke bare viktig for likestillingen, det får også store samfunnsøkonomiske ringvirkninger. Og kanskje er dette et nytt eksempel på spørsmålet hva som kommer først av høna eller egget. En rapport gjort av Kilden kjønnsforskning og Norske Kvinners Sanitetsforening peker på at vi er lite villige til å ta kostanden av å sikre oss kjønnsspesifikk kunnskap i medisinsk forskning.

Vi godtar dermed en videreføring av det høye frafallet i videregående skole, ung uførhet og de strukturelle forskjellene i arbeidsmarkedet som gjør at vi har det store lønnsgapet mellom kvinner og menn.

Hvorfor godtar vi at den manglende kunnskapen vi har om kvinners helse fører til at unge kvinner i sin beste alder må sette livet sitt på pause? Hvorfor vil vi ikke investere i slik forskning? Hvorfor klarer vi ikke å se gevinsten av hva den kunnskapen denne forskningen hadde gitt oss?

Vi burde bruke mer tid på å visualisere et samfunn der kvinner får like gode helsetjenester som menn. Vi må snakke om hvordan økt oppmerksomhet på kvinnehelse er et gode for alle, og aller mest hvordan det vil tjene samfunnet. Vi ser en spire der sosiale og økonomiske forskjeller mellom kjønnene kan viskes mer ut, og vi kan gå et lysere og likestilt samfunn i møte.

Vi hadde muligheten til å løfte frem kvinnehelse på agendaen, men vi ville heller bruke en hel uke på å debattere en sjøgrønn velurdress på en grå bakgrunn.