For noen titalls år siden ville dette vært et uforskammet spørsmål. Da var Arbeiderpartiet en solid grunnmur for folket. En garantist mot ublu undertrykking av vanlige folk sine rettigheter. En motpol til et Høyre som alltid var ute for å rane til seg fordeler til overklassen. Etter verdenskrigene var Høyre kapitalens parti og Arbeiderpartiet folkets forsvarere.
Stemmer dette fortsatt i dag eller er det noe som har forandret seg når partiet nå krysser 20-prosent grensen på vei ned?
De siste årene har partiet Høyre lagt seg inn mot sentrum i norsk politikk. De har vekselvis brukt Frp da de var sammen i regjering og Venstre som et slags lillehøyre til å fronte sine saker fra tidligere tider. Som EU- medlemskap. Krf er blitt brukt som verdipartiet når det er påkrevd, men den store i dette regjeringssamarbeidet har alltid vært Høyre som har sittet med kortstokken og delt ut kortene til sine mindre samarbeidspartnere.
For Arbeiderpartiet ble dette litt for vanskelig. De ble nå presset ut mot venstrekanten i politikken her til lands. AUF fikk en mer tydelig rolle i politikkutformingen og sitter nå sentralt i flere kommuner på vei mot Stortinget og de sentrale partiorganer for medlemmene sine.
I Tromsø behersker de vel kommunestyregruppa si også. Noe en tydelig kunne se ved behandlingen av Arctic Center-saken. Likevel får partiet fremdeles kritikk fra folk som mener AP har tatt en høyresving. Er partiet blitt et vingleparti også nå?
Arbeiderpartiets krise ved den svakere oppslutningen det har fått, er av mange identifisert med personen Jonas Gahr Støre. Det stemmer ikke. Jonas er en dyktig politiker som overtok en krise han velvillig stilte opp for. Roter litt, det gjør han som alle andre, litt for mye penger har han også, men pytt.
I en situasjon hvor partiet hadde hatt fremgang ville det hele ikke vært mer enn en liten fotnote. I sterk nedgang, som vi nå har, har imidlertid dette fått et helt sentralt fokus og mange innbiller seg at partiet uten Jonas på topp ville kommet sterkt tilbake på målingene.
Det de da ikke har fått med seg er hvordan den internasjonale konjunkturen ser ut for sosialdemokratiet. Partier av denne typen sliter nesten overalt. De taper stemmer over hele Europa. Om man ser tilbake over de siste femti år eller så har det gått skikkelig ille om en regner på oppslutningen om sosialdemokratiet.
En bør derfor stille spørsmål om ikke partiet heller må knyttes til utviklingen av velferdsstaten. Når den var kommet på plass med alle de ordninger den skulle ha for vanlige arbeidsfolk, hadde man ikke samme bruk for et sosialdemokratisk parti lenger. Da kunne velgerne konsentrere seg om annet. Ny teknologi og fritidsutfordringer. I dette passet ikke det litt gammelmodige sosialdemokratiske partiet så lett inn.
Om en så tar Norge og ser på hvordan de strategiske elementene innretter seg her, vil en se endringene enda bedre. Fagbevegelsen er Arbeiderpartiets strategiske samarbeidspartner. LO og partiet, i hvert fall på topplanet, er limt sammen i en slags konsern-enhet som fremsnakker hverandre når slikt kommer opp.
Men hvordan ser det ut lengre nede i rekkene? Under halvparten av de fagorganiserte i Norge er LO-medlemmer. De fleste av de som enda organiserer seg i en fagforening, gjør det altså nå utafor landsorganisasjonen. Og hva gjør LO-medlemmene selv når det er valg? Da stemmer flertallet av dem på andre partier enn Arbeiderpartiet. Et flertall av medlemmene stemmer altså ikke engang på den strategiske samarbeidspartneren lederne i LO har valgt seg.
Torbjørn Jagland har nettopp gitt ut bok om noen av sine dager i Arbeiderpartiet. Fremsnakking av tidligere partisekretær Håkon Lie som hans mentor hjelper ikke stort her. Oppskriften til Torbjørn er at det går både opp og ned med oppslutningen til partiet hans. Han mener nå at staten bør gripe inn og lage industri med offentlige penger og drive den selv. Det er som å høre salige Håkon Lie mot slutten av livet. Dinosaurene har talt og svært få har lyttet.
Partier forsvinner ikke så lett. Det er seiglivete saker. De klorer seg fast fordi de ofte tror at fokus alltid vil forandre seg. Politikkens historie er full av eksempler på at en både har rett og tar grundig feil. Samtidig vet vi godt at ingenting varer evig. Ikke engang politiske partier.
Sett bakover i historien har Arbeiderpartiet hatt sin klare storhetstid. Da lå de på rundt femti prosent i valg og samlet nesten hele det arbeidende folket bak fanene sine. Da sto spenningen i taket på arbeidsplassene mens de utviklet sitt program for de neste fire årene. De styrte kommuner og fylker. Politikken ble gjennomført med hard hånd. Og den virket. Folk fikk arbeid og ble belønnet for strevet sitt.
Den situasjonen fins ikke lenger. Arbeiderpartiet ville i dag kanskje stått seg bedre på å se seg selv som et hvilket som helst annet politisk parti på arenaen. Gjort sine feil og tabbet seg ut noen ganger slik alle gjør fra tid til annen. Men ikke som Arbeiderpartiet gjør nå. Synke sakte ned i meningsmålingenes blautmyr for en gang i fremtiden å etablere seg som et parti på størrelse med Frp og Senterpartiet. Siste meningsmåling var bare på litt over 18 prosent.