I skrivende stund er valget i USA fortsatt ikke avgjort. Det står om Nevada, Michigan, Pennsylvania, Georgia og noen flere. Forhåpentligvis vil det hele ha bikket i Joe Bidens favør når dette leses, noe annet ville være tungt å bære når det kommer oppå en global pandemi, nedgangstider og klimakrise.

SPALTIST: Stein-Gunnar Bondevik

Det er tett i Wisconsin også, akkurat som den vinterdagen i 1995 da jeg var og besøkte noen folk i Eau Claire, en liten by på grensen til Minnesota. Det var så tett i det lille container-aktige huset, med papirvegger og haltende strømtilførsel, at vår lille familie måtte låne soverommet mens vertskapet lå på stua. Ute var det bitende kaldt, vinden ulte hele natta, og jeg tror ikke jeg sov mer enn en halvtime. Jeg frøs, og angret på at vi dro.

Det var i denne stund at jeg første gang begynte å lure på hvordan det kunne skje at det gikk i så ulike retninger i våre to land. Hvorfor har de ikke hørt om varmekabler i dette iskalde landet? Hvor vanskelig kan det være? Senere lurte jeg på hvordan det er mulig at de fortsatt håndterer sjekkhefter, 40 år etter at vi la penna på hylla. Og hvordan det er mulig at de må bruke dagevis på å telle stemmer i et valg?

Men i dag er det ikke slike detaljer jeg behefter meg med. I dag kom bekreftelsen på at det er slutt mellom meg og USA. Forholdet har vært på is helt siden Trump ble valgt, men jeg ville ikke helt gi det opp, det kunne være ekstraordinære forhold som gjorde utslaget i 2016, frustrasjon og litt sinne og Hillary, hvem vet, la oss gi dem en sjanse. Det blir såkalt landslide i år, folk vil våkne, tenkte jeg.

Men de gjorde ikke det. I stedet har folk gått mann av huse for å forsøke å gjenvelge en løgner, en mobber, en anti-demokrat, en klimafornekter og en narsissist man knapt trodde fantes. Hans velgermasse står på et berg av hvite konservative kristne, hvite homofober, hvite abortmotstandere, hvite proteksjonister og hvite våpentilhengere.

De fleste står på politiets side, selv da politiet knelte George Floyd i hjel. Og glem tanken om at det er de arbeidsløse og glemte som er Trumps base – det er for lengst slått fast at grunnfjellet er godt bemidlet og godt posisjonert, de stemmer Trump fordi de vil beholde sine privilegier.

Folk er forskjellige, og vi må forvente at en velgermasse inneholder ytterpunkter. Det gjør den i Norge også. Det betyr ikke at ytterpunktene definerer oss som nasjon. Det må vi nå innse har skjedd i USA. Vi kan ikke lenger se vekk fra mengden av mennesker som er villige til å sette de mest grunnleggende demokratiske spillereglene til side for å få makten. USA er et demokrati i dyp, dyp krise, og de står lenger unna vår kultur og politiske tankesett enn noen gang.

Norge har alltid hatt sterk tilknytning til USA. Ikke så rart, vi sendte mange hundre tusen mennesker over Atlanteren i tre store bølger mellom 1866 og 1910. Totalt forlot nesten halve befolkningen våre hjemlige bakker og berg for å søke lykken i det lovede land. Dette skapte sterke kulturelle bånd og la grunnlaget for vår politiske tilknytning, noe som ble forsterket under andre verdenskrig og den påfølgende kalde krigen. USA har vært vår store beskytter mot invasjon fra øst, og er det fortsatt.

Like fullt er det nå på tide å orientere seg mot andre allianser. USA er fortsatt en viktig økonomisk aktør på grunn av dollarens betydning for det internasjonale pengesystemet. Men EU og Storbritannia er våre desidert viktigste handelspartnere, som kjøper av nesten 80 prosent av våre eksportvarer, olje og gass inkludert. Eksport til USA og Kina er henholdsvis 7 og 5 prosent.

I tillegg er vi nært knyttet opp til EU gjennom EØS-avtalen, som nesten ukentlig gir oss ny jurisdiksjon som får innvirkning på vårt eget lovverk og på måten vi samhandler internt og eksternt. Til sammen gir all handelen og den daglige nærkontakten et både kulturelt og politisk fellesskap som de siste 30 årene har bundet oss langt sterkere til EU enn til USA.

Likevel vet vi nesten ingenting om det europeiske politiske systemet. Vi vet navnet på lederen i det amerikanske senatet og representantenes hus, men aner knapt hvem som er EU-kommisjonens leder (Ursula von der Leyen) eller EU-parlamentets president (David Maria Sassoli), eller hva som er hva av de to EU-institusjonene. Det til tross for at de, som sagt, øver langt større innflytelse på våre daglige liv enn amerikanerne.

USA har stagnert fullstendig som verdens demokratiske fyrtårn, og vil ha hendene fulle med å stable seg selv på bena de nærmeste tiårene. Om denne prosessen ender med en nasjon som igjen melder seg på i de store globale fellessakene, eller fortsetter i sin egen verden, er helt uvisst. Det har 2020-valget til fulle bevist.

Derfor er det nå på tide å ikke bare mute Donald Trump og Fox News, men hele landet, slik at vi kan konsentrere oss om lyden fra Eurovisjonen, gjerne med stemmerett og det hele. Alenegang kan vår lilleputtstat bare glemme - gode venner er alfa og omega. Nå er det på tide å få noen flere bestevenner.