Tenk deg at verden ble rammet av en global krise. En pandemi som verken respekterte landegrenser, markedsliberalisme eller julebordsesongen. En trussel som også rammet Norge, satte næringer ut av spill, sørget for massepermitteringer og konkurser.
Velkommen til 2020. Covid-19 har radert mye av det vi trodde var stabile holdepunkt.
Skål til selve livsnerven i byene!
Det er én næring som unisont har vært løftet opp som den nye olja de siste årene, i alle fall i nord. Reiselivet. For hit vil folk komme. Det er ikke rart, vi bor på et av få steder der det fremdeles er ufarlig å drikke fra fjellbekker. Der allemannsretten sikrer at hvem som helst kan kjenne adrenalinrushet ved å stikke tærne ut i et iskaldt juli-hav. Kjenne smaken av augustsola på multemyrene og høre stormåsen sørge for at ingen sover bort den eviglyse natta.
Det trauste ble eksotisk. Nordlyset, snøstormen, det å kjenne seistimen bite på alle ånglene samtidig er noe mange er villige til å betale for. I fraflytningstrua småbygder poppet turoperatørene opp. Byene i nord har opplevd hotell-boom, og på mystisk vis vedtok fylket nylig fergesamband som skal sikre fri flyt av turiststrømmen gjennom regionen, selv om kostnaden kan bli å rasere de fastboendes etablerte båttilbud. For turismen er den nye primærnæringa. Grunnmuren i det moderne, nordnorske huset.
De stakkars seigliva sjelene som i rein nostalgi fremdeles sysler med sjarkfiske og jordbruk på gammelmåten, kan muligens overleve om drifta omlegges til besøksgård. For hvis sauen heter Isabella-Ramona og båten skiltes Arctic Travel Experience, så vanker statlig omstillingsstøtte og billettinntekter i internasjonal valuta.
Men så skjer det utenkelige. Verden stenger ned.
Turistene kan ikke komme. Flyene står på bakken. Ingen vet hvem som skal fylle turistfergene gjennom fylket, for selv om halve Stortinget postet bilder av nordnorske fjelltopper i sommer, er det åpenbart at innlandsturisten ikke kan holde liv i alle reiselivsbedriftene som nå finnes på hver en forblåst fjærknaus. Der det var sjarkfiskere før.
Og mens flyselskapene og hotellene går konkurs, vurderer den ferske reiselivsgründeren å male over Arctic Travel Experience, og ta tilbake det gamle sjarknavnet Skreibaljen. For nå frister det mer å fiske sjøl enn å vente på kinesere som sitter i karantene på ubestemt tid.
Ingen vet hvordan covid-19 vil endre verden. Når eller om ting vil bli omtrent som før. Det vi vet er at vi ikke skal ta noe som helst for gitt, at det ikke er smart å satse alt av infrastruktur, ambisjoner og investeringer på én næring.
Derimot er det fremdeles lurt å sikre en grunnleggende produksjon av lokale varer. Ikke bare fordi stadig flere skjønner at klimakrisen er reell, at det er totalt baklengs å spise fisk som er fraktet fra Asia, men også fordi importerte varer og tjenester ikke er en selvfølge under en global krise.
Dette burde gå fint, vi bor i en oase av naturressurser, midt i hovedpulsåra av skreivandringen. Vi har en drøss ledige småbruk og båter. Problemet er at myndighetene anser sjølberging som gammeldags. Kornlagrene er avviklet. Statskog jobber iherdig med å selge vekk utmark og skog. Beiteområder for husdyr og rein er omgjort til vindmølleparker for europeiske profitører. Det siste er at Kystverket nå pusher ut en drøss med fiskerihavner i fylket. Til loppis-priser. For eksempel ligger fem Senja-havner og to i Karlsøy til salgs.
Kommunene har forkjøpsrett, ellers ender kaianleggene på det åpne markedet. Det er sikkert stas å pimpe opp hyttelivet med en privat havn, men nå må foten settes ned. Myndighetene må stoppe å selge unna grunnen vi står på.
For selv om disse fiskerihavnene ikke er flittig brukt i dag, kan ting endre seg raskt. Kanskje kommer til og med den bærekraftige kystfiskerflåten på kjøl igjen. Det er ikke helt utenkelig med et økende fokus på kvalitetsråvarer og pandemiens ringvirkninger.
Fiskerihavnene er viktige brikker i kystens infrastruktur, de ligger der det er egnet for båtene å fortøye. De er bærere av lokalkunnskap og kulturhistorie, kompetanse rundt det å ferdes på og leve av havet. I tillegg sikrer kaiene tilgangen til fjorden, både for profesjonelle fiskere og allmennheten.
For å begrense skadevirkningene av denne privatiseringsmanien, bør kommunene med forkjøpsrett tilstrebe å overta eierskapet av samtlige havner, slik at de forblir i offentlig regi.
Arild Sørensen, seniorrådgiver i Miljødirektoratet, uttalte til NRK at allemannsretten ikke omfatter private brygger. Med andre ord representerer en privatisering av kaianleggene en begrensning av alles frihet til å bruke naturen. Kystkulturen og allemannsretten må fortsatt stå sterkt i Norge.