Senterpartiet har økt oppslutningen fra 6 prosent til dagens nivå som nærmer seg 20 prosent oppslutning. Det er blitt et parti, ikke bare for distriktene, men bølger seg inn over by etter by – og nå sist inn over Oslo med en kraft som kan «skremme vannet av politisk interesserte mennesker».

Når dette skjer kan man kanskje ta de store ordene i sin munn, og snakke om en ny trend og historisk sus. Men da må vi lærdom av Ap og Høyres vekst og fall fra store høyder.

DEBATT: Innleggsforfatter Ole-Anton Teigen. Arkivbilde.

Vi hadde høyrebølgen på 70-tallet under Erling Norvik og Kåre Willoch ledelse og som ble en milepæl i etterkrigshistorien.

Vi hadde Frp-bølgen med Siv Jensen som sommeren 2008 var landets største parti med ei oppslutning på over 30 prosent.

Rett etter freden i 1945 vaks Ap under ledelse av Einar Gerhardsen og ble «ørnen blant de norske politiske partiene». Arbeiderpartiet under Gerhardsens harde ledelse hadde rent flertall på Stortinget og i kommuner i det ganske land i nesten 20 år.

Ap-høvdingen og den store ideologen Trygve Bratteli beskrev det med reine ord: «Vi forsto tida vi levde i, og ga svar folket trodde på».

Det gir perspektiver og man stiller seg følgende spørsmål: «Hvorfor vokser SP nå og til slike høyder?»

På grasrota skjer det noe som Sp har fanget opp, og det gjør Sp til noe mer enn ei døgnflue.

Ap vaks etter krigen fordi sosialdemokratene viste velgerne en troverdig vei mot trygghet og velferd.

Høyrebølgen kom da tryggheten var blitt en selvfølge og folket fikk frislepp og liberalisering som folket lengtet etter.

Sp-bølgen kommer fordi store grupper merker det negative med liberaliseringen, globaliseringen, frisleppet og sentraliseringa som dagens stortingsflertall fortsatt forfekter på 8. året.

Trendene på grasrota, i bygd og by, er bare én ting. Evnen til å fange dem opp og gjøre politikk av det og gi folk på grasrota håp om noe annet – er noe helt annet.

Trygve Slagsvold Vedum gjentar gang på gang viktigheten av «politikk nær deg» og «nei til økte forskjeller». Under disse slagordene samles småbrukere og bønder, jordmødre, politifolk og taxisjåfører med flere.

Om Sp skal lykkes over tid, avgjøres om den forannevnte brede alliansen vil være under Senterpartiets paraply.

Foreløpig går det kjempebra.

I dag snakker alle politiske partier om distriktene og om å lage en fremtidsretta og moderne distriktspolitikk. Trur du det hadde skjedd hvis SP fortsatt var et 6 prosent parti?

Arbeiderpartiets fjerning fra folk flest og liberaliseringen av partiet skjer samtidig som ledelsen vingler hit og dit «som et flagg i nordavind».

De har stivnet, blitt hengende etter og har mistet kontakten med forandringene som har slått inn på grasrota hos «folk flest».

Klarer Ap å ta de forannevnte oppgjørene med seg selv? Svaret er ikke gitt. Men når trendene som løftet Høyre på 70-tallet og tvang Arbeiderpartiet mot høyre – hvorfor skulle ikke da trendene som løfter Sp fram nå, presse Ap mot sentrum?

Særlig når alternativet er å bli presset ut av Sp-bølgen som ruller sterkere og sterkere inn i by etter by, og ut over det ganske land.