Hvor skadet er han? Blir vi å få tatt den runden med shuffleboard vi avtalte for noen dager siden?
Tenk deg ventingen mens operasjonen pågår. Minuttene på benkene utenfor oppvåkningen er ulidelig lang. For hver gang døra går opp, håper du inderlig noen kommer for å informere dere. Dere har et så innstendig behov for å vite, være sikker på at det skal gå bra. Vi har ingen å miste, og man klarer ikke å tenke tanken en gang.
Tenk deg å sitte hjelpeløs ved siden av, og se på at en av dine må kjempe sitt livs kamp, etter å ha blitt angrepet med kniv av to mindreårige. Det er så langt utenfor vår fatteevne at tanken streifer knapt innom, før den slår deg som utenkelig. Det kunne ha vært hvem som helst, det kunne ha vært en annen familie som satt i dette ulidelige traumet. Noen få minutter på brua rammet vår familie hardt, et liv holdt på å bli fratatt oss.
Vi kan takke høyere makter, og at han har grunnleggende trening for slike situasjoner. Vi kan takke høyere makter for at han klarte å løpe for livet, til tross for stikkskadene. Vi kan takke høyere makter for at han klarte å ringe politiet etter hjelp. Vi kan takke høyere makter for at han lever. Vi har mye å takke for opp i alt dette.
Her er det likevel ufattelig mange røde varselsflagg. Vi må sitte og ta inn over oss at unger kan gjennomføre slike handlinger. Vi spør hvordan dette i det hele tatt er mulig? Det har blitt ropt og skrevet om kriseteam og ettervern for gjerningsmennene (guttene), og alle rundt dem som måtte følges opp. Hva med den andre siden? Skal ikke de vernes og beskyttes? Eller skal man være rusta til å håndtere voldstraume når man har passert 20-årsalderen? Skal familien være rusta til å gå gjennom det helvetet fordi det er mindreårige inne i bildet?
Nå skal det være sagt, at vi ser at all hjelp på andre siden trengs. At det trengs hjelp til dere som har begått disse handlingene, hersker det vel ikke tvil om. At det også trengs hjelp til familiene deres. Dere to glemte muligens på veien at dere ikke bare kom til å ødelegge familien til den personen dere angrep? Dere glemte muligens å ta høyde for at det kom til å legge deres egne familier i grus? For de skal også leve med dette traumet. Vi kan se veien ut av helvetet, to andre familier står i fare for å måtte befinne seg der i lang, lang tid. Innimellom, når tankene ikke tar overhånd, blør hjertet for disse familiene.
Mest av alt blør hjertet for han som måtte betale prisen for handlingen deres. Vi skal stå samla rundt ham hvert eneste steg på veien, og en ting skal dere vite dere to: Han er ikke deres offer, og kommer aldri til å bli det.
Så vil vi og takke deg, Johannes Hansen, for ditt Kort sagt-innlegg i Nordlys. Vi takker så mye for omtanken du viste, med respektfulle spørsmål. For å prøve og besvare noen av spørsmålene dine:
«Ble familien fort underrettet om situasjonen?» Nei, dessverre må vi si. Ingen pårørende ble kontaktet verken av UNN eller politiet. Hvorfor det ikke skjedde, har vi ikke et godt svar på. Samboeren til vekteren jobber selv på UNN, og fant det ut når hun kom på jobb kl. 08.00 på morgenen. Hun brøt sammen på jobb og fikk etter hvert kontakta oss (familien). Først klokken 09.00 ble det opprettet kontakt med lege/kirurg, og de første opplysningene om tilstanden ble mottatt. Det er et fire timers gap der, og det er nok unødvendig å prøve å beskrive hvordan det opplevdes.
Du spør hvordan det går med vekteren. Vi har vært opptatt av å skjerme han, så langt det har latt seg gjøre. Siden ingen har villet gi et intervju, og vi nektet Nordlys tilgang til ham på UNN, ble det ingen god historie å skrive om. Journalist-etikken til Nordlys, har mildt sagt blitt oppfattet som fraværende. Selv om det er jobben deres å få satt sammen en historie, gir det ikke fritak til å ta seg til rette hos personer som befinner seg i sjokk. Det gir ikke fritak til å kontakte diverse familiemedlemmer for en uttalelse, stille spørsmål om vekteren som person, be om tilgang til vekteren midt i et enormt traume. Det gir ikke fritak i det hele tatt, og her har noen svikta på jobb. Vi er også forsiktige med personlige opplysninger. Både fordi det er ei sak under etterforskning, og for at han er en privat person av seg. Det skal respekteres.
Det vi kan si, er at han har kjempa som en helt. Han er langt sterkere enn vi noensinne hadde trodd, og det er en svært, svært nyttig egenskap i disse dager.
Innlegget er skrevet av en pårørende av vekteren som ble knivstukket på Tromsøbrua 29. september år. Den pårørendes identitet er kjent for iTromsø. Vekteren har selv lest innlegget og er innforstått med at det publiseres i iTromsø.
-----
Nordlys beklager
iTromsø har bedt Nordlys komme med et svar på kritikken som fremgår om dem i innlegget ovenfor. Sjefredaktør Helge Nitteberg skriver følgende:
«Vi beklager overfor offeret og de pårørende. Vi har ikke hatt til hensikt å legge stein til byrden for offeret og familien, som åpenbart har vært i en svært vanskelig situasjon. Vår intensjon har vært å belyse saken fra offerets side, ettersom saken har hatt stor offentlig interesse, og med flere ubesvarte spørsmål. Med det som utgangspunkt har vi tatt kontakt med UNN og et par personer nær offeret i et forsøk på å formidle dette. Vi mener at vi har respektert det når vi har fått nei på våre henvendelser, men vi ønsker å ta lærdom av den kritikken som de pårørende tar opp, og vil bruke den til kritisk refleksjon internt.»