Menn oppsøker lege sjeldnere enn kvinner. I alderen mellom 16 og 49 år går faktisk jentene dobbelt så mye til legen som gutta. Det er først når vi bikker 80 år at vi menn overgår kvinner i legebesøk, og da er det gjerne for sent, på alle mulige vis. Noe av problemet synes å være at middelaldrende menn synes det er lite macho å gå til legen. Hvordan vil det bli i fremtiden når 7 av 10 leger i tillegg er kvinner?

Jeg satt og hang med noen venner på Verdensteateret for litt siden da det tok til å strømme folk inn døra, det skulle være et studentarrangement der. Unge, friske folk fylte rommet, god stemning. Vi som satt der tok etter hvert til å undres over enkjønnetheten i gruppa, var dette et jentearrangement? Men nei, det var første årskull på medisin. En av gutta som omsider dukka opp kunne fortelle at det var om lag 30 prosent gutter på kullet.

Det viser seg at det ikke lenger bare er blant sykepleiere og helsesøstre at kvinneandelen er overveldende høy, den gjelder snart over hele feltet – både leger, tannleger og farmasøyter kommer i det alt overveiende fra den kvinnelige delen av befolkningen, og tendensen er økende. Faktisk har UIT den høyeste andelen gutter på medisin i 2020-opptaket, 31 prosent.

Dette ledet til en diskusjon i gruppa vår, vi var innom både skolesystemet som muligens i økende grad favoriserer jenter, vi snakket om gutter og gaming – vi gutter holdt jo bedre følge før, kan det for en gangs skyld være vår egen feil? Men aller viktigst var praten om hvilke konsekvenser dette kan få for fremtidig mannehelse – vil det føre til enda større reservasjon med tanke på legebesøk?

Det eksisterer jo en viss tilbakeholdenhet blant oss alle hva angår snakk om egen helse. Jeg ble en gang avslørt under lunsjen da jeg jobbet i Nofima i Tromsø. Jeg hadde vært borte en uke, og min lunsjkompis lurte på hvor jeg hadde vært. – Jeg har bare vært og tatt en operasjon, ikke noe alvorlig, svarte jeg unnvikende. Han tenkte seg om og sa: – Operasjon, ikke alvorlig, omtrent en uke sykemeldt, hmmm … da er det hemoroider.

Jeg skal ikke kjede leseren med detaljer fra mitt svar, men heller fokusere oppmerksomheten mot det faktum at mitt siste møte med helsevesenet åpenbart var noe jeg den gang ikke ville snakke om. Jeg er muligens derfor et typisk eksempel på en mannekultur som i liten grad snakker om sykdom og helse, og i enda mindre grad oppsøker lege, med mindre noe er brukket.

Jeg vet egentlig ikke om det handler om min maskulinitet – jeg tror nesten ikke det, har aldri sett på meg selv som en machomann. Jeg har verken snøskuter eller hagle. Det handler mer om at jeg ikke liker å snakke om egen helse. Det vil si: Jeg snakker til meg selv om saken innimellom, og da pleier jeg bare å si: Du har jernhelse. Så drar jeg på jobb. Jeg føler at det virker.

Min fastlege er kvinne. Vi er ikke på fornavn, for å si det slik. Men, en mann i femtiårene burde jo, uansett om han opplever problemer eller ikke, helst sjekke både det en og det andre, jevnlig. Og da kan det for eksempel være at man må akseptere en pikefinger oppi stompen, for å være litt grafisk. Og da er spørsmålet: Er det ett fett hvilket kjønn den fingeren har? Er det høyere terskel for å åpne både skjorta og sinnet overfor en kvinnelig lege enn en mannlig?

Det spørs, gutter, om vi egentlig har noe valg. Både UIO og UIB har søkt Kunnskapsdepartementet om lov til å kvotere menn inn på studier på helsefag, og fått blankt nei. Det bærer bud om at kvinneandelen blant legene er kommet for å bli, dette blir normalen – det kommer ikke til å være mulig å velge vekk en kvinnelig lege fordi man foretrekker en mann.

Dernest handler dette om respekt for en profesjon. Disse folkene er blant landets skarpeste hoder, de har gjennomgått en av de mest krevende utdanningene vi har, og har fått grundig opplæring i pasientbehandling. Som pasient skylder vi dem derfor å se på dem som lege, ikke som kvinne eller mann. Om du unngår å snakke om forstoppelsen din fordi du liker legen som kvinne, sitter problemet hos deg, ikke hos helsevesenet. Og der blir det sittende.

Så karer – her er det bare å omstille hodet og komme seg til legen og si ting akkurat slik de er. På den måten får vi leve lenge i landet, vi også.