Kan vi likevel tillate oss å være litt optimistisk, med blikket inn i krystallkula? Jeg håper og mener det.
Vi bor i en by der det normalt er svært høy kulturell aktivitet. Én sak er at byen og nærområdene til daglig pulserer av kulturelle arrangement. Teater, kino, kulturhus, utstillinger, topp- og breddefotball, konserter, lanseringsfester, debatter og folkemøter, standupshow og et bugnende uteliv som i seg selv er en viktig kulturbærer og et nav i vår bys identitet.
Det er et faktum, og ikke i nærheten av å være en overdrivelse.
Leser man boligannonser er «nærhet til et pulserende uteliv og masse spennende restauranter» en faktor som, naturlig nok, trekkes inn som et salgsfremmende poeng.
I tillegg har vi et mylder av festivaler. TIFF (og TIFF Junior og Stumfilmdagene), Buktafestivalen, RakettNatt, Smakfestivalen, Ordkalotten, Nordlysfestivalen, Insomnia, Tromsø jazzfestival, Vårscenefest. Mange nevnt – mange sikkert glemt. Disse trekker til seg lokale folk, fra hele landsdelen, fra hele landet og verden rundt.
Byen er akkurat så stor at den klarer å svelge unna behov for hotell og flykapasitet, samtidig som flere av festivalene regelrett får byen til å pulsere synlig ekstra under avviklingen av dem.
Røsk alt det ovennevnte ut av byen, og vi står rimelig fattig og ribbet tilbake. Sørgelig nok er det også dit vi er på vei nå. I Oslo og Bergen har de sågar måttet trykke pauseknappen helt inn, mens vi her lar det surre og gå på et minimums-nødbluss, med konserter hvor publikumskapasiteten er svært begrenset, og der de fornuftige kravene om smittevern likevel får en arena man normalt forbinder med frihetsutfoldelse til å virke militært rigid og negativt annerledes.
At myndighetene favner solid og raust rundt kulturbransjen, i dens utvidede betydning, kommer til å bli helt enormt viktig i månedene fremover. Folk sliter, hele livsverk står i fare for å rase sammen, sparepenger fordamper og den psykiske helsa utfordres. Det må derfor gjentas til det kjedsommelige at kompensasjonsordningene til bransjen må være store.
Det hviler også en økende bekymring for fremtiden til flere av greinene innen kulturfeltet. Kinoene slet allerede med sviktende besøkstall, men også andre aktører ser nå at de digitale løsningene som er tilgjengelige er så gode, at de frykter folk i større grad vil velge disse fremfor fysisk oppmøte, som før.
I noen tilfeller vil nok praktiseringen av digitale møter skape endringer fremover. Det blir garantert mindre vanlig å ta fly opp og ned og bort til andre byer samme dag, bare for å sitte noen timer i møter. Det er kostnadsbesparende, mindre masete og – ikke minst – mye mer miljøvennlig. Disse endringene ønskes således hjertelig velkomne.
Når det gjelder kulturen tror, jeg ikke de nåværende endringene vil være permanente, simpelthen fordi det handler om noe helt annet. Jeg tror og håper at vi sågar kan oppleve en vekst når verden på ett eller annet tidspunkt viser seg fra ei noenlunde normal side igjen.
Jeg har selv hatt dårlig samvittighet for at jeg ikke går mer på kino til vanlig. Det blir for mye TV-serier fra diverse strømmetjenester og gjensyn av filmer jeg allerede sett. Jeg har blitt filmkulturelt lat.
For det er pinadø noe annet å sitte i en sal, med drithøy lyd du kjenner treffe i mellomgulvet, og fremmende folk rundt deg som pitcher opp stemningen. Og det er ufattelig mye kulere å kunne dra innom en bar etter visning og diskutere det man har sett, eller bare sitte sammen, eller alene, og la tankene spinne videre fra opplevelsen man nettopp har hatt.
Sånn er det aldri hjemme foran TV-en, uansett hvor bra anlegg og høy oppløsning der er på bildene.
Digitale konserter var gøy i sånn cirka ei uke. Hvis man eliminerer problem med bufring, uskarpe bilder og diverse teknisk mig, sitter man uansett tilbake med et produkt så mye fattigere enn the real deal at det nesten blir latterlig å påpeke det.
Teater er i utgangspunktet ganske egnet til å overføre digitalt. Vi som er vokst opp med Fjersynsteateret vet alt om det, og det vises jo stadig teateroppsetninger på TV. Og det er bra det, for all del, men sammenlignet med å være i samme rom som skuespillerne, og kjenne på vibbene fra de andre publikummerne, er forskjellen på ferskvare og hermetikk.
Å se de største fotballigaene på TV er måten de fleste er vant til å oppleve det. Men å se det nå, helt uten publikum, er en sjokkerende redusert opplevelse, uansett hvor briljant det som skjer på matta er. At produsentene attpåtil velger å legge gamle opptak av publikum på nye kamper er et narrespill så dumt at det burde bøtelegges, på vegne av all intelligens over amøbenivå.
Og sånn kunne man fortsatt. Digitale kulturopplevelser kan være flott det, for all del, men det vil aldri bli noe mer enn en degenerert versjon, og ei fattig erstatning av originalen. Fordi vi er sosiale vesener, og fordi de beste kulturopplevelsene er uløselig knyttet opp mot en opplevelse av fellesskap, det som gjør oss til mennesker og samfunn.
Savnet etter nettopp denne fellesskapsfølelsen er proporsjonalt økende med tiden vi må leve i fraværet av den, og derfor velger jeg å være positiv på kulturens vegne.
Og selv om frilansarbeidere, utøvende kunstnere, teknikere, skapende entreprenører – og diverse medarbeidere som utgjør den komplekse organismen vi kaller kultur – har det tøft nå, tror jeg det vil bli mer bruk for dem enn noensinne når dette satans verket av en pandemi til slutt må gå i lock down selv, av ei vaksine eller to.
Når vi kommer frem til det kulturelle lyset i enden av tunnelen – la oss kjøre på med klisjeer her – kommer vi nemlig til å ønske mer av alt. Jeg kan ikke forestille meg noe annet. Og derfor velger jeg å klamre meg til dette halmstrået, fordi alt annet er helt utenkelig. Og fordi vi alle trenger noe å glede oss til.