«Vi står her, likevel blir vi ikke anerkjent. Vi er hvem vi er, men vi blir ikke godtatt»

Dette var Skeiv Ungdoms appell under regnbuemessen i Tromsø domkirke fredag:

REGNBUEMESSE: Fredag i forrige uke ble det arrangert regnbuemesse i Tromsø domkirke. Dette bildet ble tatt i forkant av arrangementet.   Foto: Ronald Johansen

meninger

Vi står her, likevel blir vi ikke anerkjent. Vi er hvem vi er, men vi blir ikke godtatt. Vi blir hørt og observert, men ikke lyttet til, og ikke sett. Ikke uten fordommer fra mennesker som mener de vet best hvem vi skal være. Det er urettferdig. Vi, som alle andre fortjener å bli møtt med åpne armer og varme klemmer, ikke en kald skulder.

Skeive har alltid måtte kjempe for egen identitet og for hvem vi elsker. Vi har måttet stå opp for oss selv og våre venner gjennom forfølgelser, hatefullt språk og handlinger, og gjentatte forsøk på å endre oss. Vi har kjempet synlig i gatene, og vi har kjempet i stillhet. Vi har kjempet for rettferdighet. For normalisering. For trygghet.

Vi har fortsatt en lang vei å gå. Homoterapi er fortsatt lovlig i Norge, og blir fortsatt brukt mange plasser i verden. I mange land kan vi fortsatt bli fengslet eller drept for å vise at vi elsker noen eller for å leve som den vi er. Mange land beveger seg sakte fremover, mens andre tar flere steg tilbake.

Vi ser på Polen som nå har LHBT-frie soner. Vi ser på Uganda der våre venner blir drept. Vi ser på hele verden som trenger forandring. For å oppnå forandring trenger vi hjelp til å motarbeide normer og lover som river fra oss rettighetene våre.

SKEIV UNGDOM: Asta Natalie Jensen har skrevet om skeives rettigheter i dette innlegget.  

Norge er et av verdens fremste land i kampen om full likestilling for skeive. Likevel er vi langt fra i mål. I slutten av oktober var det en fotballspiller i Norge som kalte en trener «jævla soper». Han forsvarte dette med at han ikke visste hva ordet betydde. Det er godt mulig, men dette sier noe om hvor alminnelig bruken av skjellsord mot skeive er den dag i dag.

Ordet «homo» eller «gay» er fortsatt et av de mest brukte skjellsordene. Vi hører det på skolen, på gaten og på jobben. Slik ordbruk bidrar til å opprettholde en stigmatisering. Ikke alle ser det som hatefulle ytringer eller mener å være hatefull, men for skeive påvirker dette selvbildet og er skadelig for hvordan vi blir oppfattet og behandlet i samfunnet.

Derfor trenger vi støtte og trygghet. Vi trenger at kirka er helt trygg for alle. At alle kan føle seg velkommen og ønsket i kirka uansett anledning uten å bli sett ned på pga. legning eller kjønnsidentitet.

Vi må spre kjærlighet og støtte som inkluderer alle. Alle de som har blitt behandlet urettferdig. Alle som lever i frykt. Alle som ikke tørr å elske. Alle som står her i dag, og alle som ikke kunne være her.