Kristian Fagerli går kraftig ut og fremstiller mine synspunkter som pinlige. Det er han i sin fulle rett å gjøre. Jeg endrer ikke mening fordi han kaller det pinlig 3 ganger. Når han samtidig understreker at dette er en dag for refleksjon når han avfeier mine meninger uten motargument så er det vanskelig å helt vite hva man skal si.

Vi lever i et av verdens mest likestilte land. Norge er mest sannsynlig et av, om ikke det, beste landet å bli født og vokse opp i. Her er mulighetene mange og det er få steder i verden man finner flere muligheter selv om man er født inn i dårlige sosioøkonomiske kår. Når Fagerli da fremstiller dette som en kamp som må kjempes så faller jeg helt av.

Vi lever i et land hvor det er ulovlig å diskriminere i ansettelser og lønn basert på kjønn, seksualitet, etnisk bakgrunn og mange andre faktorer. Fagerli vet like godt som meg at dette dessverre forekommer fra tid til annen og jeg står skulder til skulder med han i kampen mot slik urettferdighet.

Der vi ikke står skulder til skulder er hvordan Fagerli forholder seg til voksne menneskers egne frie valg. Han mener at jeg sier dette er kvinners egen feil, det stemmer ikke. Det er akkurat like mye noen feil som det er noens valg. At jeg gikk inn i denne debatten er like mye min egen feil som det var mitt eget valg.

Fagerli skal ha honnør for å korrekt påpeke den enorme kjønnsubalansen i høyere utdanning på 60 % kvinner uten at dette merkelig nok er et problem i Fagerlis øyne. Videre har jeg alltid stilt meg spørrende til topplederstillinger som det ultimate målet på likestilling. Er det å bli toppleder et mål for alle? Det er ikke det for meg. Mitt mål er å jobbe som noe annet enn toppleder, hvor jeg må bruke 70–80 timer i uka på kontoret og ikke får brukt tid med familie og venner. Mange tenker nok det samme.

Fagerli skriver ganske så bastant at løsningen er «å fordele tiden på arbeidsplassen, stillingene og forpliktelsene på en langt bedre måte…». Fagerli ser seg visst så omgitt av tilhengere av hans egen mening at han ikke trenger å forklare hva i all verden han egentlig legger i dette.

Skal Fagerli sette et tak for hvor mye en mann kan tjene i forhold til sin kvinnelige kollega uavhengig av mengde overtid, sykedager, permisjon, tid hjemme med barn og så videre? Hvem skal egentlig håndheve dette? Ønsker Fagerli en statlig kontroll på alle arbeidsplasser at ingen jobber for mye og prøver for hardt å gjøre en god jobb, eller hindre en mor som ønsker å bruke mer tid hjemme med barnet sitt fordi det skaper lønnsforskjeller? Den verden vil ikke jeg leve i.

Fagerli ser ikke ut til å være særlig glad i rådgiverne på videregående skole. De har ikke all verdens av ressurser og veiledning av ungdom er utrolig vanskelig, skulle jeg gitt meg selv råd på den alderen så ville jeg blitt geolog. Det er slettes ikke tilfelle i dag. De gjør nok så godt de kan, men jeg tror ikke de sender jentene utelukkende til omsorgsyrker og guttene til bygg og elektro.

Igjen forklarer ikke Fagerli noe særlig hva han mener med «fornuftige karriereveier», jeg synes sykepleiere, politibetjenter, professorer, renholdsarbeidere, piloter, investorer og alt imellom er fornuftig arbeid. Jeg håper at dagens ungdom får jobbe med noe som er meningsfylt, utfordrende, givende og noe de kan leve av. Så vil det variere fra person til person hva man ønsker å velge