Fra sidelinja:

Det skjønne skjønnet

For seks år siden, i ly av nattens mulm og mørke, kom det en liten familie og banket på kirkedøra på Finnsnes.

I KIRKEASYL: Antonipillai Johnsen Collin, Merry Anjala Johnsen Collin og datteren Dilani.  Foto: Stian Jakobsen/Folkebladet

meninger

De ba om beskyttelse, fordi de fryktet for sine liv dersom de ble sendt tilbake til Sri Lanka. Menigheten trodde dem og åpnet døra. Det ingen av dem visste, var at døra som gikk igjen bak familien, aldri skulle kunne åpnes igjen.

Det er en stund siden 2014. Erna var fersk statsminister. Obama var midt i sin andre presidentperiode. Øyvind Hilmarsen var byrådsleder i Tromsø. Dilani Johnson var 26 år – i sin ungdoms sommer – optimistisk og håpefull om framtiden der hun stod med foreldrene på kirketrappa på Finnsnes, viss på at oppholdet ville bli kort, at de ville bli trodd, at saken skulle løse seg.

Stein-Gunnar Bondevik   Foto: Ronald Johansen

Nå er hun 32, foreldrene er høyt i sekstiårene – og de sitter der ennå. Kirkefolket på mitt hjemsted – jeg er veldig stolt og imponert over dem – står fortsatt på for å vinne saken for familien, og for å gi dem et så verdig liv som mulig innenfor kirkeveggene. Alle med et hode og et hjerte skjønner imidlertid at det begynner å røyne på, for alle parter. Vi har hatt noen slike saker i Tromsø-kirkene de senere år også, krevende for alle involverte.

De eneste det ikke røyner på for, er norske myndigheter. De står på sitt, og det er ikke så vanskelig så lenge familien Collin bare er litt blekk på et papir. Utlendingsnemnda mener at familien ikke fortalte hele historien sin i det første intervjuet, for 11 år siden, og at det ikke finnes forklarbare årsaker til at så skjedde.

Etter det har saken vært tatt opp i mange instanser, men aldri med familien til stede. Det gjør det hele litt mer behagelig for saksbehandlerne, de kan dømme uten å se fortvilelsen og frykten i øynene, uten å se tårer og gnagende angst. I stedet kan de lene seg over skrivebordet og finne fram stempelet med «Avslag» på, og dra hjem og planlegge neste års ferie eller å ta seg en spasertur i Guds frie natur.

Saken er ganske enkel. Det herjet en fryktelig borgerkrig på Sri Lanka tidlig på 2000-tallet, som endte med at regjeringsstyrkene knuste opposisjonen, også kjent som Tamiltigrene. Oppgjøret var preget av ekstrem vold. Familien Collin hadde aldri vært stridende, men likevel aktiv på den tapende parts side, og så seg nødt til å flykte for å berge sine liv.

Skadet av artilleriild, og sterkt traumatisert av mange års borgerkrig, ankom de, etter flere måneder på flukt, Norge i 2009. Her ble de avhørt av norske myndigheter, men gjorde den feil at de ikke fortalte sannheten om sin tilknytning til Tamiltigrene, blant annet fordi de ikke stolte på den singalesiske tolken, de var redd han skulle melde dem til myndighetene på Sri Lanka.

Da de i det andre intervjuet opplyste om at de hadde arbeidet for Tamiltigrene, ble de ikke trodd. Siden har de ikke fått lov til å forklare seg. Men det har andre gjort. Erik Solheim, en av de nordmenn med best kjennskap til Sri Lanka, har gått god for familiens historie. Det samme har Human Rights Foundation, Amnesty og Sri Lanka-ekspert Øyvind Fuglerud gjort – de vurderer faren for tortur og fengsling som svært høy dersom familien vender tilbake.

Det er også den eneste logiske forklaringen på hvorfor friske mennesker i sin beste alder skulle foretrekke å sitte fengslet på ubestemt tid i en kirke i Arktis, og være en fremmed i ett og alt. Dersom alternativet var et trygt og rolig liv med familie og venner i hjemlige omgivelser – slik UNE nødvendigvis må forutsette - har jeg svært vondt for å skjønne hvorfor de frivilling har sittet seks år i Finnsnes kirke.

Jeg er ingen ekspert på dette rettsområdet, og skal derfor ikke prosedere saken juridisk, men jeg kan likevel stille meg hoderystende kritisk til at vi har et system der det er mulig å behandle så alvorlige saker i rettssystemet uten å høre de involverte. Da Arbeiderpartiet foreslo en gjennomgang av denne praksisen, som et tiltak for å øke asylsøkeres rettssikkerhet, ble de nedstemt i Stortinget.

Mitt hovedpoeng, denne lørdagen ved inngangen til adventstida, er likevel ikke knyttet til regelverk. Jeg vil til den delen av jussen, politikken og menneskesinnet som handler om skjønn. Det er et verktøy vi har, og som vi kan velge å bruke når regler, rammer og prinsipp har vært prøvd i det uendelige uten resultat. Denne saken er overmoden for en skjønnsmessig tilnærming.

Enhver som våger å sette seg litt inn i denne historien, som ifølge NOAS er den eneste kirkeasylsaken i Norge, ser at den må få en slutt, nå. Gi familien Collin en jul i fred og frihet, og gi menigheten på Finnsnes all den honnør den fortjener for sin utholdenhet og evne til å vise nestekjærlighet i praksis.

Alternativet er at Erna Solberg eller Monica Mæland erstatter ansiktsløse byråkrater og selv stiller opp i Finnsnes kirke med billettene til den trygge rettsstaten Sri Lanka, som for øvrig styres av en av de sterkeste kritikerne av norsk innblanding i konflikten, statsminister Mahinda Rajapaksa.

Broren hans, Gotabaya, er president.