Den annonserte satsingen på norske innenriksruter fra det ungarske selskapet Wizz Air har, med rette, skapt mye støy blant politikere og fagforeningsfolk.

Selskapets etablerte politikk med å avfeie ansattes rettigheter og avtaleverk kom klart til skue i intervjuet med toppsjef og gründer Jozsef Váradi forleden.

Sjelden får man presentert et så klart budskap – ja, nærmest en latterliggjøring – av vårt lands institusjoner og arbeidsliv.

Et moment som imidlertid ikke har vært fremme i denne debatten er det meget sentrale spørsmål om selskapet er kvalifisert til den krevende oppgave å trafikkere norske flyplasser. «Alle» vet hva vi snakker om når for eksempel vinteroperasjoner blir brakt på bane – spesielt i Nord-Norge.

I alle år har man tatt for gitt at pilotene fremme i styrehuset kan sine saker når man legger sine liv i deres hender.

Marginale forhold med snøbyger, glatte og ofte korte rullebaner og kritisk sidevind er en dagligdags situasjon. Tillitsforholdet som over tid er bygget opp mellom lokalkjente flyvere og de som betaler billetten, er sjelden eller aldri blitt satt på prøve.

Så lenge sivilflyvning har funnet sted i vårt land, har disse spesielle elementene vært i fokus og tatt hensyn til av flyselskapene. SAS har i alle år hatt øremerkede besetninger for flyvning i Nord-Norge som sørger for at selskapets standard og flysikkerheten blir ivaretatt. Det tidligere Braathens Safe, og senere Norwegian, hadde og har en tilsvarende høy driftsstandard.

Og naturligvis Widerøes Flyveselskap. Den ekspertise dette selskapet har opparbeidet seg, ligger i verdenstoppen.

Men disse kjensgjerningene som alltid har vært grunnleggende for sikker utførelse av tjenesten har sjelden eller aldri vært i fokus for allmennheten. Det er noe selvsagt som alltid har vært der og som er selve bærebjelken for trafikkflyvning i Norge.

Det norske ledere bør snakke om akkurat nå. Jorun Sofie F. Aartun gir deg det viktigste innholdet om ledelse, karriere, strategi og samfunn.

Nå er jeg redd dette settes i spill. Luftfart dreier seg om langt mer enn økonomi.

Når Wizz Air sjefen tilkjennegir at selskapet har «et eget program som omskolerer kvinnelige kabinansatte til piloter», bekrefter det bare at nå er det ved å gå for langt. Det underbygger bare min overbevisning om at selskapets fokus ikke ligger i det flyfaglige, men kun dreier seg om økonomi.

Jeg kommer, ut fra de ovennevnte aspektene alene, aldri til å sette meg om bord i en Wizz Air-maskin til Tromsø under høststormene.

(Innlegget har tidligere vært publisert i Dagens Næringsliv).