Vil Tromsø satse på framtiden?

Onsdag 18.november 2020 var en merkedag i Tromsø, skriver Linda Jorid Nilsen, hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet Tromsø.

  Foto: Gorm Kallestad/NTB

meninger

På pressekonferansen om koronasituasjonen i kommunen, kunne ordføreren fortelle at det for første gang siden 24. oktober ikke var registrert noen nye smittede blant Tromsøs innbyggere det siste døgnet. Det er gode nyheter.

Gunnar Wilhelmsen ga oss innbyggere, og da særlig ansatte i barnehage og skole, samt ungdommen vår, velfortjent skryt for den gode jobben vi gjør for å hindre smittespredning. Torsdag kunne man lese i Nordlys at også assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad roser Tromsøværingene. Vi, innbyggerne i Tromsø, gjør en fantastisk innsats for å stoppe smittespredningen, noe man ikke greier like godt i andre deler av landet.

Jeg er selvsagt enig i dette. Også det arbeidet som er lagt ned ved testsenteret og av smittevernteamet er mildt sagt imponerende. På tross av dette har jeg følgende bekymring. Som mamma til en tenåring, som lærer og ikke minst som hovedtillitsvalgt i Utdanningsforbundet Tromsø, har jeg reflektert litt over hva denne innsatsen koster. Ikke i penger i første omgang, men i folks helse. Skjønt det kan jo vise seg å bli dyrt rent pengemessig også etter hvert.

iTromsøs nettavis publiserte tirsdag 17. november en tekst av lokalpolitiker Ørjan Sandberg (Ap) med tittelen Kulturskole og bibliotek: Det er fine ting! Her viste han til kommuneadministrasjonens forslag til budsjett og økonomiplan de neste fire årene (Handlingsprogram 2021-2024). Et forslag politikerne skal finlese og vurdere fram mot kommunestyremøtet i desember.

Sandberg påpekte at det ikke finnes «noen penger å hente fra ei gryte i enden av regnbuen», men at politikernes vurderinger dreier seg om å flytte penger mellom ulike sektorer, altså om prioriteringer. Mine tanker om nettopp disse prioriteringene, ønsker jeg herved å dele med dere kjære lesere.

Tromsø kommune er i en svært alvorlig økonomisk situasjon. Det understreker kommunedirektøren i sitt forslag til handlingsprogram 2021-2024. Sparebøssa er tom, utgiftene er større enn inntektene og gjelda er altfor høy. Slik var realiteten før koronapandemien, og slik er den i alle høyeste grad nå.

Så til prioriteringer. Jeg er skjønt enig med Sandberg i at «kulturskolen bidrar til et bedre liv for mange» og at biblioteket er en arena for sosiale og kulturelle aktiviteter, samt at her skjer læring, så også når det gjelder filialen i Tromsdalen. Det som likevel ligger både hjerte og fornuft nærmest, er skolen. Skolens elever. Skolens lærere. Skolens ledere. Og, ikke minst, andre viktige voksne i laget rundt eleven, som f.eks assistenter, helsesykepleiere og miljøterapeuter.

Det bekymrer meg derfor stort når kommunedirektøren i nok et budsjettforslag foreslår å omprioritere midler fra barnehage og skole til helse og omsorg. Heldigvis har vi en lovpålagt lærernorm, som jeg forventer at politikerne våre sørger for at vi følger. Vi vil vel ikke bryte loven?

Tromsø vil, men hva er det egentlig Tromsø vil? I flere av kommunens styringsdokumenter uttrykkes en vilje til å prioritere barn og unge. Ta for eksempel «Tromsø vil – Kommuneplanens samfunnsdel 2020-2032». Her kan man lese at for å oppnå et sosialt bærekraftig Tromsø, vil vi gi barn og unge et godt utgangspunkt for å mestre hverdagen og voksenlivet.

Derfor skal vi blant annet arbeide for en inkluderende barnehage og skole med god opplæring, som sikrer barn og unge kompetanse for framtiden. Javel. Og, dette har vi tenkt å gjøre ved å kutte enda mer i skolebudsjettet, faktisk intet mindre enn 36 millioner norske kroner! Forstå det den som kan. Jeg gjør det ikke.

Nakstad oppfordrer tromsøværinger til å stå på videre. Som mange andre, står virkelig lærerne på. Det er de som sørger for at samfunnet ikke må stenge ned igjen, slik vi måtte i vår. Smittevern, smittefrykt, kohorter og «hybrid-undervisning» er blitt en del av hverdagen til lærerne.

Ekstra tilstedeværelse i friminutter, planlegging og gjennomføring av undervisning, både i klasserommet og for de elevene som må være hjemme fordi de har symptomer, ekstra renhold av pulter og flater i klasserommene, trygge og håndtere engstelige elever, foreldre og kollegaer. Bare for å nevne noe.

Lærere og skoleledere har fått økt arbeidsmengde under koronakrisen, uten at merarbeidet kompenseres på noen måte. I tillegg skal arbeidet med de nye fagplanene, som ble innført denne høsten, gå sin gang. Bare det i seg selv er tidkrevende nok. Skjønt det finnes ikke penger til å kjøpe inn læremidler som holder mål. Mangelen på ressurser, og ikke minst mangelen på vikarer, gjør at mange lærere nå er fullstendig overarbeidet.

Jeg er redd sykefraværet blant lærere vil øke merkbart i den nærmeste tida. Hvem skal da sørge for at elevene får kompetanse for fremtiden, eller i det minste den opplæringa de har krav på? Hvem skal da se hvert enkelt barn og sørge for at alle har et trygt og godt læringsmiljø? Jeg er usikker på hvor lenge Tromsøs lærere og skoleledere makter å stå på videre.

Et annet viktig styringsdokument, «Du og jeg og vi to – VI VIL» er tittelen på Tromsøs nye kvalitetsutviklingsplan for barnehage og skole 2021-2025. Dette er et av de bedre styringsdokumentene for skole jeg har lest. Kvalitetsutvikling i skolen er viktig, og nødvendig. Planen fastslår at arbeidet med kvalitet krever involvering og dialog, både i egen virksomhet og med andre. Arbeidet krever også at de profesjonelle læringsfellesskapene stadig utvikles med bedre kvalitet.

Dette arbeidet er allerede startet ute i skolene, men planen skal altså tas i bruk fra januar 2021. Intensjonen er god, men nå tenker jeg det er på tide at Tromsø kommune anerkjenner at lærere og skoleledere har mer enn nok å gjøre med å håndtere smittevern og samtidig gi elevene den opplæringen de har krav på. Skoleeier må ta ansvar for helsen til sine ansatte i skolen.

Et klapp på skuldra eller litt skryt gjennom pressen er ikke nok. Den jobben personalet i skolen allerede gjør, er god nok, og vel så det! Jeg har forventninger om at det vil bli gjort tydelige prioriteringer om hva skolene skal vektlegge i denne unormale hverdagen. Dessuten er det ikke ressurser nok til å kreve mer av et allerede hardt presset personale i skolene våre. Er det vel? Med mindre våre folkevalgte finner ei gryte full av gull i enden av regnbuen, at den gryta finner veien til skolene våre.

Vil Tromsø satse på framtiden? Jeg er i alle fall spent på om Tromsøs politikere vil satse på barn og unge de neste fire årene. Det får vi forhåpentligvis svar på i kommunestyrets desembermøte.