Det kan være forstemmende å lese om kommunal pengebruk. Det er riktignok lett å sammenligne to typer utgifter som etter sin art ikke er sammenlignbare, for å skape en uriktig illusjon om at det offentlige vanskjøtter en svak gruppe, mens det ødsles penger på noe mindre viktig.

Men noen ganger blir ting rett og slett for absurd til at det ikke kan kommenteres.

Jeg tenker her på nyheten om at Tromsø kommune vil legge ned de fire korttidsplassene på Lakselvbukt bo- og servicesenter for å spare i underkant av én million kroner i året, samtidig som kommunen har søkt om private leverandører for 5-8 avlastningsplasser for 18 måneder til en kostnad av 7,9 millioner.

Først vil jeg bemerke at jeg er fra Lakselvbukt og selvsagt ønsker best mulig tilbud for dem som bor i bygda, inkludert min mor, som har nådd en alder hvor det er sannsynlig at hun i løpet av de kommende år vil ha behov for kommunale omsorgstjenester. Likevel håper jeg at jeg ville vært like bestyrtet over nyheten, om ei anna bygd hadde vært involvert.

For ikke nok med den åpenbare galskapen i vedtakene; skikkelig galt ble det ikke før man fikk høre forklaringene fra kommunalt hold. Innsparing er nemlig – i alle fall ikke offisielt – den bærende begrunnelsen for å legge ned eksisterende korttidsplasser. Ved opprettelsen av Helsehuset i 2017, ble det nemlig besluttet at korttidsplassene på Heracleum, Brensholmen, Sjursnes og Lakselvbukt skulle legges ned og flyttes til det nyopprettede tilbudet.

Konstituert seksjonsleder for hjemmetjenesten, Roar Evjen, forklarte dette så elegant til herværende avis: «Vår strategi er å flytte alle korttidsplasser i kommunen til Helsehuset, og slik får vi like tjenester i distriktene.»

Tygg på den! På grunn av hensynet til å få «like tjenester i distriktene», må fire korttidsplasser legges ned.

Det hadde kanskje ikke vært så ille, om ikke de «like tjenestene» kommer i form av Helsehuset. Det kommunale prestisjeprosjektet har i løpet av tre år gått fra å være eldreomsorgens fyrtårn i natten, til et utskjelt og vandrevet tilbud, hvor ledere og ansatte slutter fortere enn administrasjonen rekker å si «overforbruk». I sommer fikk vi vite fra utenlandske vikarer at Helsehuset har vært så underbemannet at brukere har måttet dø alene.

Hva så med den tilsynelatende underlige kombinasjonen mellom kommunal nedleggelse på den ene siden og innleie av private omsorgsplasser på den andre? Her kunne (nok en) konstituert leder, avdelingsdirektør for helse og omsorg, Margrethe Kristiansen, i samme avissak heldigvis oppklare situasjonen. Det er nemlig slik at å legge ned korttidsplassene i Lakselvbukt er et langsiktig arbeid, mens å leie korttidsplasser i det private er et kortsiktig arbeid. Ja, du leste rett.

Hvilke følelser en slik forklaring hinsides enhver logikk, danner hos de ansatte på Lakselvbukt bo- og servicesenter og brukerne i området, kan man knapt forestille seg.

Tromsø kommune har et enormt omdømmeproblem innen økonomistyring i helsesektoren. Saker som dette er med på å forsterke inntrykket av høyre hånd ikke vet hva venstre hånd gjør. Reformer og tiltak innføres og glemmes, sykehjem legges ned og nye bygges, budsjettene overskrides daglig, sykefraværet stanger i taket, kostbare vikartjenester benyttes over en lav sko og ledere og tillitsvalgte fratrer i et høyt tempo.

Det stadige overforbruket i helsesektoren forsøkes normalt dekket inn ved hjelp av kraftige og brutale nedskjæringer, noe som betyr at folk i førstelinja blir bedt om å gjøre mer for flere på kortere tid – hvilket uavlatelig medfører sykemeldinger, oppsigelser og utbrenthet. En død hest løper ikke fortere om du pisker den.

Dessverre er det en kjensgjerning at de færreste politikere har tatt seg bryet med å sørge for at regnestykket mellom byrder og goder går opp, slik at løfter om goder ofte veksles inn i pålegg om byrder etter valget. «Det kunne du vanskelig vete i fjor, da var valgfriarløftet for stort», som fenomenet presist er beskrevet i den klassiske visa «Kor e’ hammaren, Edvard».

Når det faktisk er slik at Tromsø kommune gjennom snart et tiår, med vekslende politisk styring, ikke klarer å budsjettere riktig forbruk i helse- og omsorg, er det kanskje rett og slett en indikasjon på at det ikke bevilges nok penger til sektoren til det kvalitets- og aktivitetsnivå man legger opp til.

Da må man enten sørge for å ta penger fra et annet formål eller si rett ut at helse- og omsorgssektoren må ta ned sitt tjenestenivå. Å fortsette som nå, med å late som man kan organisere seg bort fra overforbruket, mens desperate vikarer løper hjelpeløst rundt blant syke og døende på Helsehuset, er et uverdig skuespill.

Da er det en mager trøst for dem som trenger et midlertidig opphold i en omsorgsbolig, eller for de ansatte ved Lakselvbukt bo- og servicesenter, at alle distriktene i kommunen i det minste skal behandles jevnt over like dårlig. Og forklaringen om at beslutningen om nedleggelse ikke er økonomisk motivert, er det vel knapt noen som tror på.

Vi må kunne forvente at det er noen voksne på jobb i kommunen, selv i hjemmekontorets tidsalder. Å bytte kommunalt drevne korttidsplasser med et privat tilbud som er mange ganger dyrere, kan ikke forsvares verken økonomisk eller faglig.