Nå er vi i alle fall ved veis ende. Jeg og min lille, grønne Toyota. Den pliktoppfyllende bilsaken som jeg har fått et emosjonelt forhold til. Vi er omtrent jevngamle, det sier litt om meg, men enda mer om bilen. Gjennom siste tids terminalfase har den på alle mulige vis kommunisert at den er trett av dage. Den frykter ikke lenger neste steg i gjenvinningsløpet.

Bilen har gått under navnet Ugresset. Litt på grunn av fargen, men er også basert på sin lite imponerende størrelse og generelle fremtoning. Å entre bilen er som å kle på seg en bukse. Et fremkomstmiddel for minifolk, for her finnes ikke beinplass til noen over 165 centimeter.

For noen år siden bulket noen siden på Ugresset. Skaden var rent kosmetisk, og siden reparasjonen ville overstige bilens verdi, ble bulken værende. Som en løvetann preget av levd liv, har Ugresset båret sine arr og skavanker åpent.

Jeg har virkelig satt pris på årgangsproduksjonens ærlighet. Jeg finner nemlig biler, motorer og elektronikk drepende kjedelig og har latt meg sjarmere av Ugressets totale mangel på unødvendige funksjoner. Her finnes ingen knapper, spaker eller skjermer som jåler til bilens oppgave, forflytning.

Spaltist Ina Gravem Johansen

Vi har vokst inn i hverandres tilkortkommenhet, jeg og Toyotaen. For undertegnede liker ikke engang å kjøre bil. Jeg synes det går for fort, trives best i 60-sonen og er smertelig klar over at Ugressets bulkede fremtoning bidrar til at jeg stadig stigmatiseres inn i en ubehagelig kategori som jeg subjektivt også føler tilhørighet i: Udugelige kvinnfolk i trafikken.

Dette er egentlig en innbilt gruppe. Kvinner kjører mer hensynsfullt og skadefritt enn menn. Men en rasjonell statistikk hjelper ikke på min grunnleggende fornemmelse av at trafikken er et fremmed og truende miljø. Av og til vurderer jeg til og med å levne sertifikatet hjemme, fordi selvfølelsen tilsier at jeg aldri burde fått utdelt det ansvarstyngende dokumentet.

Siden jeg likevel har opparbeidet varme følelser for den gamle bilen, har det tynget å registrere at den lider av eskalerende helsesvikt. Et ellers nøkternt utstyrt dashbord har begynt å lyse som et retro tivoli. Blinklyset virker ikke om det må bremses samtidig. Multifunksjonskapasiteten kollapser med andre ord, som hos ethvert aldrende individ.

Jeg har diskutert rehabiliteringspotensialet med bilverkstedet, som sa: «Holder du virkelig enda på med den bilen?». Det gikk som det måtte gå. Jeg ble overtalt til å kjøpe en ny. En med en drøss unødvendige skjermer, symboler og funksjoner. For nå er det ikke lenger mulig å bestille en bil som bare en bil. Radioen alene minner om en NASA-farkost.

Jeg vet at det er tryggere å kjøre en ny bil, men en venn er en venn. Samtidig har tilværelsen en sjenerøs tendens til å realitetsorientere, selv den mest benektende, følelsesstyrte innehaveren av et førerkort.

På siste kjøretur før kondemneringen blinket jeg til siden for å slippe fram en mer progressiv bilist. Blinklyset har, tross alt, fungert når bilen sto stille, derfor registrerte jeg med uro at den andre bilen stoppet opp istedenfor å passere. «Har du trøbbel?» spurte en kar i en stødig doning. Han lot et bekymret blikk gli over Ugressets bulkede side. Jeg avkreftet vennlig at noe var galt. «Men du har jo nødblinken på?!» sa fyren. Og akkurat da innså jeg at det skulle bli helt greit å bytte bil.

De nostalgiske emosjonene ble brutalt erstattet av dyp forlegenhet og skam. For jeg skjønte at blinklys-svikten nå hadde eskalert. Ethvert forsøk på å signalisere høyre eller venstre, mobiliserte full krisealarm i det gamle blikkskroget. Som en metafor på generell livstretthet hylte nå bilen ut sin nød på tvilsomt og vilkårlig grunnlag.

Jeg fikk ikke til å innrømme at jeg kjørte rundt i en syk farkost. Isteden dykket jeg ned i en dyp, mørk sump av nedverdigelse. Det var både løgn og næring til stereotypien rundt kjønnsbestemte kjøreegenskaper, da jeg svarte: «Oj, står nødblinken på? Det var et uhell.»

Redningsmannens uttrykk endret seg brått fra bekymring, til vantro forakt. For hvem vil dele veien med noen som i mangel på impulskontroll og oversikt freser i gang nødblinken uten grunn?

Det nye kjøretøyet kommer nå som en lettelse, samtidig som den emosjonelle tilknytningen til Ugresset har kjølnet. Det blir slutt på å fôre meningsløse stereotypier og å lyve til potensielle redningsmenn. Men argumentasjonen om at det er miljømessig gunstig å bytte ut et gammelt ugress, med et forbruk som en mygg og der hobbylim har holdt til interiørmessig vedlikehold, tviler jeg likevel litt på.

Det nye romskipet med ryggeskjerm i HD-kvalitet er i alle fall et faktum, mens den gamle sliteren har startet ferden mot et nytt liv som resirkulert hermetikkemballasje. Farvel gamle automobil, og takk for at du var bare akkurat det. En bil.